Julikrisen

Kronologi 28. juni: Skuddene i Sarajevo mot tronfølger Franz Ferdinand 5./6. juli: «Misjon Hoyos» og den tyske «blancosjekken» 20. til 23. juli: Den franske regjeringens besøk i St. Petersburg 23. juli: Det østerrikske ultimatum overfor Serbia 25. juli: Serbisk forbehold overfor deler av ultimatumet 25. juli: Delvis østerriksk mobilisering 28. juli: Østerrike-Ungarn erklærte Serbia krig 30. juli: Full russisk mobilisering 31. juli: Full østerriksk mobilisering 31. juli: Tysk ultimatum over Russland at disse må innstille sin mobilisering 31. juli: Det tyske ultimatum overfor Frankrike, om å erklære seg nøytral 1. august: Full tysk mobilisering og krigserklæringer overfor Russland 3. august: Tyskland erklærte Frankrike krig 3. august: Tyske tropper marsjerte inn i Belgia 4. august: Storbritannia erklærer Tyskland krig 8. august: Storbritannia erklærer Østerrike-Ungarn krig

Latinerbroen i Sarajevo – attentatmannen sto på hjørnet ved huset i venstre side av bildet

Julikrisen er en betegnelse på den diplomatiske krisen som fant sted mellom europeiske stormakter sommeren 1914, som ledet til første verdenskrig. Umiddelbart etter at den jugoslaviske nasjonalisten Gavrilo Princip skjøt og drepte den østerriksk-ungarske tronarvingen Franz Ferdinand, under det som er kjent som skuddene i Sarajevo, førte en rekke diplomatiske manøvreringer til et ultimatum fra Østerrike-Ungarn, rettet mot Serbia, etterfulgt av en krigserklæring.

Ultimatumet var et trekk for å svekke Serbia som en trussel mot Østerrike-Ungarns kontroll i det nordlige Balkan, et område med en betydelig slavisk befolkning, inkludert serbere bosatt i Bosnia.

En måned etter drapet på Franz Ferdinand, erklærte Østerrike-Ungarn Serbia krig.

Etterforskningen av drapene i Sarajevo

Den østerriksk-ungarske seksjonsråd Friedrich Wiesner ledet etterforskningen etter drapet og skrev i sin beretning den 24. juli 1914 til det østerriksk-ungarske utenriksministerium:

Medviten fra den serbiske regjering ved ledelsen av attentatet eller dettes forberedelse og fremskaffelse av våpen kan på ingen måte bevises eller formodes. Det er langt større grunn til å anse dette for utelukket. Av utsagn fra de anklagede fremgår det nesten uanfektelig at attentatet ble besluttet i Beograd og forberedt under medvirkning fra de statlig ansatte serbere Ciganović' og major Tankošic', som fremskaffet begge bomber, Brownings, ammunisjon og cyankalium.

Overfor dette står imidlertid at Wiesner etter krigen støttet tanken om at den serbiske regjering hadde visst om attentatplanene.

Østerrike-Ungarn

Den etniske sammensetningen i Østerrike-Ungarn

Alliansene i Europa i 1914

Politikk overfor Serbia

Den østerriksk-ungarske regjeringen ønsket å sette en stopper for den sørslaviske nasjonalismen gjennom et oppgjør med Serbia, og da det viste seg at gjerningsmannen Gavrilo Princip hadde tilknytning til den hemmelige serbiske organisasjonen Den svarte hånd, men etter en del nøling på Hofburg og konsultasjoner i Berlin ble attentatet til slutt brukt av Østerrike-Ungarn som anledning til å iverksette en regionalt avgrenset krig mot Serbia. Østerrike-Ungarn var ikke på forhånd innstilt på krig mot Serbia. Personer som Franz Graf Conrad von Hötzendorf hadde allerede flere år tidligere foreslått en militær inngripen overfor Serbia. Han ble imidlertid holdt i sjakk av «fredspartiet», som med Franz Ferdinands død hadde mistet en av sine viktigste talsmenn.

Den serbiske regjeringen var fullstendig klar over denne holdningen hos «krigspartiet» ved hoffet i Wien og at de ventet på en anledning til å angripe Serbia. Regjeringen beklaget hendelsen, avviste å ha forbindelse med attentatet og henviste til at alle gjerningsmennene stammet fra det annekterte Bosnia og formelt sett var østerrikere. Dessuten fantes det ingen beviser som tydet på en offisiell serbisk innblanding. Til gjengjeld ble det i Østerrike-Ungarn offisielt meddelt at den serbiske organisasjonen Narodna Odbrana (folkeforsvar) sto bak attentatet.

Østerrike-Ungarn ble også støtt over det den betraktet som fiendlighet fra den serbiske pressen. Den ble ansett som ansvarlig for den oppiskede politiske stemningen som hadde fremmet mordet på den østerrikske tronfølgeren. Serbia påberopte seg her den forfatningsmessig garanterte pressefrihet for private medier og anså den regjeringstyrte og nasjonalistiske østerriksk-ungarske presse (især den konservative «Reichspost») for å være den egentlige kilde til problemer.

«Misjon Hoyos» og den tyske «blancosjekken»

Da Østerrike-Ungarn sto overfor en uavklart situasjon, overlot det beslutningen til Tyskland. etter at utenriksminister grev Leopold Berchtold og generalstabssjef Franz Graf Conrad von Hötzendorf hadde diskutert et mulig svar i dagene 29. juni til 1. juli. Denne dagen ble Berchtolds stabssjef, grev Alexander Hoyos kontaktet av Victor Naumann, en venn av den tyske utenriksminister Gottlieb von Jagow og underrettet om at det var på tide at Serbia ble slått og at Tyskland ville stå bak sin allierte.

Det ble deretter samlet støtteerklæringer fra Bulgaria, Romania og Tyrkia som tilkjennega at de ville stille seg på Trippelalliansens side, hvis Østerrike-Ungarn skulle beslutte seg til å «gi Serbia en lærepenge». Disse støttebrevene ble presentert av Hoyos til keiser Vilhelm II 5. juli. Keiseren uttrykte støtte, men ville først konsultere med rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg, som keiseren var sikker på sto på samme standpunkt.

Avgjørelsen om et angrep på Serbia kom derfor ikke i Wien, men i stedet den 5. juli i 1914 i Potsdam og innbefattet uttrykkelig også den situasjon at det kunne oppstå «alvorlige europeiske komplikasjoner». Den 6. juli ga Tyskland pr. telegram Østerrike-Ungarn sin fulle oppbakking til et angrep mot Serbia. I denne lovet keiser Vilhelm II betingelsesløse støtte til enhver handling Østerrike-Ungarn ville iverksette overfor Serbia. Dette ble ansett som en indikasjon på at Tyskland var klart til krig mot Frankrike og Russland, men håpet å unngå krig mot Storbritannia.

Ultimatumet mot Serbia

Utenriksminister i Østerrike-Ungarn, Leopold Graf Berchtold

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Som følge av dette stilte Østerrike-Ungarn den 23. juli 1914 Serbia overfor et ytterst skarpt 48 timers ultimatum. Ultimatumet var offisielt en démarche, da det ikke direkte ble truet med krig, men kun med avbrytelse av de diplomatiske forbindelser. Serbia ble i noten oppfordret til å fordømme alle irredentistiske bestrebelser som hadde til formål å sikre avståelse av østerriksk-ungarsk område og fremover imøtegå noe slikt med ytterste strenghet. Serbia skulle blant annet forhindre enhver anti-østerriksk propaganda, straks ta tiltak mot Narodna Obrana, fjerne involverte i attentatet fra statens tjeneste og måtte fremfor alt:

se til at organer fra keiserlige og kongelige regjeringen medvirker ved undertrykkelsen av den subversive bevegelse, som arbeider imot monarkiets territoriale integritet … innlede en rettslig undersøkelse mot enhver deltaker i 28. juni komplottet, som måtte befinne seg på serbisk område og hertil at organer utpekt av keiserlige og kongelige regjeringen deltar i de pågjeldende undersøkelser …

Ultimatumet fra Østerrike-Ungarn krevde at Serbia formelt og offentlig skulle fordømme den «skadelige propagandaen» mot Østerrike-Ungarn, hvis endelige mål, ble det hevdet, var å «fjerne fra monarkiet områder som tilhørte det». Videre skulle Beograd «med alle mål undertrykke denne kriminelle terroristpropagandaen». I tillegg skulle den serbiske regjeringen gjøre følgende:

Ciganović og Tankosić, nevnt i punkt 7.

1. Undertrykke alle publikasjoner som «oppfordret til hat og forakt mot Østerrike-Ungarns monarki», og er «rettet mot dets territoriale integritet».
2. Oppløse den serbiske nasjonalistorganisasjonen Narodna Odbrana (Folkets forsvarere) og alle andre slike organisasjoner i Serbia.
3. Uten opphold fjerne fra skolebøker og offentlige dokumenter all «propaganda mot Østerrike-Ungarn».
4. Fjerne fra serbias militære og sivile administrasjon alle offiserer og funksjonærer hvis navn Østerrike-Ungarns regjering oppgir.
5. Motta «representanter for Østerrike-Ungarns regjering» for å «undertrykke undergravende elementer».
6. Stille for retten alle hjelpere ved attentatet på erkehertugen og la «Østerrike-Ungarns representanter» (politifolk) ta del i etterforskningen.
7. Arrestere major Vojislav Tankosić og tjenestemann Milan Ciganović som ble nevnt som medhjelpere i planleggingen av attentatet.
8. Avslutte de serbiske myndighetenes samarbeid i «smuglingen av våpen og eksplosiver over grensen», avskjedige og straffe tjenestemennene i grensevakten i Šabac og Loznica, «skyldige i ha assistert gjerningsmennene i forbrytelsen i Sarajevo».
9. Avgi «forklaring» til Østerrike-Ungarns regjering vedrørende «serbiske tjenestemenn», som i intervjuer har uttrykt seg «fiendtlig til Østerrike-Ungarns regjering».
10. «Uten opphold» underrette Østerrike-Ungarns regjering om gjennomføringen av tiltakene angitt i ultimatumet.

I avslutningen av dokumentet forventet Østerrike-Ungarns regjering et svar fra Serbias regjering senest klokken 17, 25. juli 1914. Et tillegg til hovedteksten nevnte ulike detaljer fra «etterforskningen av forbrytelsen gjennomført av domstolen i Sarajevo, mot Gavrilo Princip og hans kamerater, med grunnlag i attentatet», som ble oppgitt til å skulle gi skyld og bistand til konspiratørene fra ulike serbiske tjenestemenn.

Russisk reaksjon

Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ikke ville blande seg inn til tross for store interesser på Balkan. Serbia sendte 24. juli en appell til tsaren, Nikolai II, og ba om hjelp fordi kravene var nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var for ydmykende og at Østerrike-Ungarn provoserte fram en krig. 25. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli. Det ble klart for alliansen at en krig muligens var uunngåelig.

Som reaksjon på ultimatumet sendte det russiske ministerrådet den 24. juli 1914 ut et meddelende memorandum til Serbia, hvor det meddelte den serbiske regjering at den russiske regjering overfor de europeiske stormakter ville bestrebe seg på å oppnå en utsettelse av ultimatumet slik at Serbia fikk «mulighet for selv å gjennomføre en inngående undersøkelse av attentatet i Sarajevo». Av memorandumet fremgikk det at Russland planla en mobilisering av sine tropper og trakk sine finansielle aktiva ut av Tyskland og Østerrike. I tilfelle av et østerriksk-ungarsk angrep på Serbia ville Russland ikke unnlate å handle.

Serbias reaksjon

Serbia aksepterte ikke ultimatumet betingelsesløst og avga følgende erklæring vedrørende østerrikske organers aktiviteter på serbisk jord:

Den kongelige regjering [Serbia] anser det naturligvis for sin plikt å innlede en undersøkelse mot enhver person som deltok i komplottet av 15./28. juni, eller skulle ha deltatt og som befinner seg på dets territorium. Hva angår deltakelse i undersøkelsen av dette av keiserlige og kongelige regjeringens utpekte organer, så kan den ikke godkjenne dette da det ville være en krenkelse av forfatningen og prosesslovgivningen. Imidlertid kan det i enkelte tilfelle gis meddelelse om resultatene av undersøkelsene.

Rauchensteiner fremfører i sin bok Der Tod des Doppeladlers: Österreichishe-Ungarn und der Erste Weltkrieg at det i punkt 6, ikke som den serbiske regjering lot det fremstå dreide seg om østerriksk deltakelse i domfellelsen, men kun om deltakelse i undersøkelsen og at det var tilfelle for undersøkelser på andre lands territorium. Østerrike-Ungarn tillot i 1868 Serbia å foreta undersøkelser i Østerrike-Ungarn etter mordet på den serbiske fyrst Mihailo Dette argumentet opptrer i en skrivelse som grev Berchtold sendte den 24. juli 1914 til den rumenske konge Carol I for å overbevise ham om det rimelige i ultimatumet. Berchtold omtaler også i skrivelsen at det i Paris og Berlin fantes et russisk politikontor (bureau de sûreté), som holdt øye med radikale russiske elementer.

Ćorović fremfører at Berchtolds sammenligninger halter: Østerrike-Ungarn hadde i 1868 frivillig lovet Serbia deltakelse i undersøkelsene for å få det på sin side. Serbia var dengang en liten vasallstat, mens Østerrike-Ungarn var en stormakt, så av deltakelsen av serbiske embetsmenn i etterforskningen kunne det ikke avledes noen stats- eller folkerettslige konsekvenser. Også det franske eksempelet haltet ettersom det omtalte politikontor var opprettet på bakgrunn av en frivillig avtale mellom vennligsinnede regjeringer. Østerrike-Ungarn ville derimot i 1914 påtvinge Serbia egne undersøkelser for å uttrykke mistillit til Serbias rettsvesen uten å fremlegge beviser for de fremførte beskyldninger.

Østerriksk svar til Serbia

Den 25. juli 1914, dagen før fristens utløp, utarbeidet baron Hold von Ferneck i det keiserlige og kongelige utenriksdepartement på forhånd en avvisning av Serbias reaksjon. Hvis Serbia aksepterte alle betingelser i ultimatumet, men kun ytret den minste innvending, skulle reaksjonen vurderes som utilstrekkelig av følgende grunner:

1. Fordi Serbia i motsetning til de forpliktelser det hadde påtatt seg overfor Østerrike-Ungarn i 1909 hadde forholdt seg fiendtlig.
2. Fordi Serbia tydeligvis satt spørsmålstegn ved Østerrike-Ungarns rett til å beslutte i hvilket omfang det ville dra Serbia til ansvar.
3. Fordi det på ingen måte var tale om en intern serbisk kursendring, selv om det flere ganger var blitt oppfordret til det.
4. Fordi Serbia tydeligvis manglet ærlig hensikt og lojalitet til å oppfylle ultimatumet

Hvis Serbia oppfylte alle betingelser uten innvendinger, så kunne det tross alt anføres at det i ultimatumet krevde skritt hverken var tatt eller var blitt annonsert.

Samtidig kan det innvendes at Wien hadde besluttet seg for å innlede krig og ikke var interessert i at Serbia skulle gi etter. Dette fremgår også av tallrike ytringer fra personer som var på Hofburg.

Man var enige om hurtigst mulig å fremsende kravene til Serbia og å fremsette dem på en måte slik at de måtte avvises av Serbia.

Berchtold instruerte den østerrikske utsendingen i Beograd allerede den 7. juli 1914 slik:

Uansett hvordan serberne reagerer - De skal avbryte forbindelsene og reise. Det skal føre til krig.

Berchtold viste seg dagen etter bekymret for at en «svekket holdning ville kunne diskreditere vår stilling overfor Tyskland». Ministerrådet lot det på sitt møte den 19. juli stå åpent om Serbia – som diplomaten grev Alexander Hoyos overveide det – skulle deles opp mellom andre balkanstater. Grev Tisza sluttet seg til avsendelsen av démarchen bare fordi Serbia kunne tvinges til å avgi små eller slett ingen strategisk viktige områder. Den østerrikske ministerpresidenten Karl Stürgkh snakket om å avsette det serbiske kongehuset og at ordlyden av den relevante passasjen tillot bestemt den fortolkning som den serbiske regjering tilla den. Flere oppfattet démarchen på samme måte som den serbiske regjering. En sjokkert britisk utenriksminister, sir Edward Grey snakket om den «mest onde skrivelse jeg har hatt i hendene i hele mitt liv».

Samtidig innledet Serbia en mobilisering. Deretter erklærte Østerrike-Ungarn som ventet Serbia krig den 28. juli 1914, hvilket skulle føre til første verdenskrig.

Frankrike

25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Frankrike var i allianse med Russland, og en krig mot Russland ville derfor bli en tofrontskrig for Tyskland. Da Tyskland 1. august kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike.

Storbritannia

Storbritannia ønsket i det lengste å løse situasjonen diplomatisk, fordi de ennå ikke hadde rukket å mobilisere ferdig og ville holde Frankrike utenfor krigen av samme grunn. Storbritannia inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Men Østerrike-Ungarn mente de ikke hadde styrker store nok. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis franskmennene ble angrepet.

Da Storbritannia 4. august erklærte krig på ententens side, var det ikke lenger noe håp for en fredelig løsning. Storbritannia hadde diplomatiske forbindelser til ententen, men krigserklæringen hadde sin direkte årsak i at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londonavtalen fra 1839 garantert for Belgias uavhengighet.

Litteratur

• Clark, Christopher (2012), The Sleepwalkers : How Europe Went to War in 1914, Penguin, ISBN 978-0-141-02782-1
• Macmillan, Margaret (2013), The War That Ended Peace : How Europe Abandoned Peace for the First World War, Profile Books, ISBN 978-1846682735

Eksterne lenker

• Julikrisen på firstworldwar.com