stender

Et karakteristisk trekk ved standsamfunnet var at samfunnet ble delt opp i samfunnsgrupper med forskjellige forpliktelser og rettigheter. Vanligvis ble samfunnet delt i tre stender: presteskapet, aristokratiet og allmuen (se nedenfor).

I motsetning til et klassesamfunn, som er delt inn i lag, gir det mer mening å se på stender og et standssamfunn som å være delt inn i søyler. Inndelingen skiller altså ikke mellom for eksempel storbønder og småbønder eller mellom en erkebiskop og en bygdeprest, men er grunnleggende knyttet til funksjon, i dette tilfellet mellom de som arbeider på den ene siden og de som preker Guds ord på den andre.

Stender var dypt forankret i organiseringen av mange europeiske land fra høymiddelalderen og fram til 1800-tallet. Det mest kjente eksempelet blant disse er det franske Ancien Régime («det gamle styret», «det gamle samfunn»), hvis eksistens var en medvirkende årsak til den franske revolusjonen i 1789.

I moderne tid blir stender både i dagligtale og innen samfunnsvitenskapelig forskning brukt mer generelt som samlebegrep for samfunnsgrupper basert på deres status.

I sin reneste form var standssamfunnet organisert rundt tre stender med forskjellig status og plikter. Denne organiseringen, også kalt «de tre ordenene», ser man først i latinske kilder med fransk opphav fra 900-tallet. Ordningen er religiøs i orientering hvor de tre ordenene eller stendene er skapt av Gud:

1. De som ber: Den første ordenen, eller førstestanden, bestod av kirken og dets representanter, også kalt oratores eller de som ber. Førstestanden skulle sikre samfunnets forhold til Gud. Den var i teorien åpen for alle innbyggere. I praksis bestod førstestanden nesten utelukkende av menn, og de fleste, i det minste i høyere posisjoner, kom fra aristokratiske familier.
2. De som kjemper: Den andre ordenen aller andrestanden, på latin bellatores eller de som kjemper, bestod av dem som med våpenmakt skulle beskytte samfunnet fra verdslige trusler. I praksis bestod denne etter hvert av et arvelig aristokrati og ridderstand.
3. De som arbeider: Den tredje ordenen, tredjestanden, bestod av laboratores eller de som arbeider. Dette var den store allmuen av befolkningen som skulle stå for de materielle behovene i samfunnet, som å dyrke mat og lage klær, redskaper og andre produkter.

I teorien var denne samfunnsordenen ment å skape sosial harmoni, ved å gi forskjellige rettigheter og forpliktelser til representantene for hva middelaldertenkere anså som de tre viktigste funksjonene i samfunnet. I praksis ble standssystemet et sterkt hierarkisk system med lite sosial mobilitet, hvor første- og andrestanden hadde en rekke særrettigheter og lite forpliktelser, mens tredjestanden hadde få rettigheter, men en mengde forpliktelser til statsmakten.

Avstanden mellom stendene ble gjerne markert symbolsk og rituelt, slik som gjennom kleskoder, plassering i offentlige sammenhenger og bryllups- og begravelsesskikker. Etter hvert skulle lover, såkalte privilegier, i stadig større grad regulere forholdet mellom stemmen. Det er derfor forskere som bruker benevnelsene privilegiesamfunnet og standssamfunnet om hverandre.

Det er flere grunner til at standssamfunnet gikk i oppløsning og på 1700- og 1800-tallet ble erstattet av klassesamfunnet, men i vår sammenheng er det viktig at ordningen etter hvert ikke rommet nye og stadig mer tallrike grupper. Det dreier seg først og fremst om borgerskapet. Selv om borgerskapet ble forsøkt plassert inn i en teori om fire ordener i senmiddelalderen, innebar ikke dette noen egentlig forandring av teorien. Ettersom denne nye og stadig større og mektigere gruppen ikke hadde en naturlig plass i standssamfunnet, ble stantsstrukturen på sikt svekket.

Heller ikke jordløse arbeidsfolk, som vokste sterkt i antall på 1600- og 1700-tallet, hadde en naturlig plassering i det gamle standersamfunnet, selv om de gjerne ble plassert som arbeidere (bellatores). Både tankegodset og strukturene under ordningen med stender var sterke og seiglivete. I Frankrike ble de, som nevnt, fjernet under den franske revolusjonen i 1789, mens i Norge stod de ved lag til midt på 1800-tallet — og enda lenger på landsbygden.

• stendermøter
• generalstendene
• sosial ulikhet
• klasse
• føydalisme

• Standssamfunnets idealer – Norgeshistorie.no