pinsebevegelsen

Også for pinsevenner er Bibelen Guds ord og fastholdes som en ufeilbarlig troskilde. Samtidig legger de ekstra stor vekt på beretningen om pinsedagen i Apostlenes gjerninger kapittel 2 som forbilde og norm for et kristent liv. Her fortelles det om Den hellige ånd som blir sendt til apostlene slik at de kunne tale i tunger, forstå fremmede språk og tale profetisk. Slike «tegn og undere» skulle ifølge denne bibelteksten bli gitt til alle troende.

Pinsevennenes lære er preget av denne bibelteksten. En forsamling av de troende der tungetale, profetisk tale og helbredelse skjer, blir en bekreftelse på at det dreier seg om en sann kristen menighet. For å bli del av en slik menighet, forutsettes en bevisst omvendelse og en såkalt åndsdåp, gjerne ledsaget av tungetale. Barnedåp avvises i pinsebevegelsen, men voksendåp med vann aksepteres ofte som en forberedelse eller et grunnlag for åndsdåpen, som befinner seg på et høyere nivå. Nattverden fastholdes, men bare som et minnemåltid og ikke som et måltid med såkalt realpresens (som i lutherske eller katolske kirker).

Ellers fastholdes store deler av tradisjonell kristen teologi, slik som læren om Kristi død til soning for menneskenes synder og om Kristi oppstandelse til frelse for de som tror. Også læren om treenigheten fastholdes av de fleste pinsevenner.

Pinsevennenes gudstjenester er ikke bundet til faste liturgier. I stedet er det viktig å gi rom for erfaringer av at Den hellige ånd er til stede blant de troende. Sang og musikk spiller en viktig rolle. Moderne elektroniske instrumenter og slagverk er gjerne i bruk, og menighetens sang har ofte preg av lovsang.

Et viktig innslag er at en karismatisk leder eller en annen fra menigheten holder tale. Underveis i talen kommer forsamlingen ofte med tilrop som «Amen» eller «Halleluja». En tale har ofte også innslag av tungetale. Ved slutten av en tale er det vanlig at noen fra menigheten kommer fram for å be om håndspåleggelse og forbønn.

Pinsebevegelsen regnes vanligvis som en variant av det som kalles karismatisk kristendom. Bevegelsen sprang ut fra amerikansk metodisme og fra andre karismatiske vekkelsesbevegelser som spilte en viktig rolle i USA rundt 1900 og har siden vunnet stadig sterkere fotfeste.

Pinsevenner holder en lav profil når det gjelder organisering. Den viktigste enheten er den enkelte menighet. En slik organiseringsform omtales ofte som kongregasjonalisme. En pinsemenighet ledes gjerne av en karismatisk enkeltperson som formidler sine nådegaver til menighetsmedlemmene, og som har et sterkt og nært forhold til sin egen menighet. Pinsebevegelsen har ingen sentral ledelse.

Felles organisering og institusjonsbygging på høyere nivå forekommer likevel mange steder, men spiller en underordnet rolle. Viktigste internasjonale nettverk er Pentecostal World Fellowship, som ble grunnlagt i 1947 og har hovedsete i byen Tulsa i Oklahoma i USA. I Norge er om lag 350 selvstendige menigheter med rundt 50 000 medlemmer (inkludert barn) organisert i et fellesskap under navnet Pinsebevegelsen i Norge, med et eget lederråd og en egen leder. Men både i Norge og internasjonalt finnes en rekke pinsemenigheter som ikke er knyttet til disse organisatoriske overbygningene.

Thoms Ball Barratt hadde tidlig på 1900-tallet etablert seg som en driftig metodistpastor i Kristiania og sto i spissen for arbeid blant nødstilte i regi av Kristiania Bymisjon, som han selv hadde grunnlagt. I 1906 dro han til USA for å samle penger til et nybygg for bymisjonen. Mens han var i New York, leste han om vekkelsen i Azusa Street. Han hadde ikke penger til å reise dit, men tok kontakt via brev. I et svarbrev ble han instruert om hvordan han skulle overgi seg og be for å motta Den hellige ånds gaver og åndsdåpen og deretter bli i stand til å tale i tunger. Barratt fulgte instruksene, og 15. november 1906 mottok han «dåpen i Den hellige ånd og ild med tungetale».

Barratt har gitt en utførlig beskrivelse av sin åndsdåp og den påfølgende tungetalen i sin egen selvbiografi, Erindringer. Han mener at det som fant sted i Los Angeles minner om det som står beskrevet i kapittel 2 av Apostlenes gjerninger (om pinseunderet). Han skal ha vært den første i New York som ble grepet av Azusa Street-vekkelsen. I desember dro han tilbake til Kristiania med nytt pågangsmot og et nytt syn på hva vekkelse innebar.

I Norge opplevde ikke pinsebevegelsen større splittelser før i 1960-årene da Aage Samuelsens mer radikale Maran Ata-menigheter ble dannet. I 1970-årene utviklet Troens Bevis seg som en selvstendig gren av norsk pinsebevegelse, med Sarons dal i Kvinesdal som sentrum og Aril Edvardsen som leder. På 1980-tallet dannet Åge Åleskjær en egen menighet utenfor Pinsebevegelsen. Senere skjedde en forsoning mellom disse retningene.

Ukeavisen Korsets Seier var lenge eid av Filadelfiaforlaget, men ble høsten 2019 kjøpt av Mediehuset Dagen. Korsets Seier kommer ut hver lørdag som bilag til avisen Dagen.

En tendens i senere år er at norske pinsekirker blir ledet av personer med afrikansk bakgrunn, gjerne med medlemmer fra flere nasjoner. Disse kirkene kan for eksempel bruke engelsk som språk, om dette er et felles språk for dem. I disse kirkene foregår møtene mer likt slik medlemmene kjenner det fra sitt hjemland.

Pinsebevegelsen har hatt en sterk vekst særlig i det globale sør (Afrika sør for Sahara, Latin-Amerika og Asia). Mens pinsevekkelsen i den tidlige fasen først og fremst var et byfenomen, har dette nå endret seg. Særlig i Latin-Amerika har også mange som bor på landet, utenfor de store byene, konvertert fra katolsk kristendom til pinsebevegelsen.

Av flere grunner er det vanskelig å oppgi sikre tall for bevegelsens vekst de siste tiårene. Dette henger sammen med pinsebevegelsens åpne struktur når det gjelder organisering, med selvstendige menigheter med ulikt religiøst særpreg. Det henger også sammen med at grensen mellom pinsevenner og andre vekkelsesretninger preget av karismatisk kristendom, kan være vanskelig å trekke. Om man holder seg til det Pew Researh Center kaller Denominational Pentacostals, ble de på verdensbasis i 2011 stipulert til 279 millioner, eller 12,9 prosent av alle kristne i verden. Pinsebevegelsens ekspansjon fortsetter i det globale sør. I den vestlige verden, der bevegelsen først vokste fram, går utviklingen heller i motsatt retning.

• karismatisk kristendom
• kristendommens historie
• kristendommens historie i Norge
• kristen misjonsvirksomhet

• Pinsebevegelsen
• Korsets Seier
• Pentecostal World Fellowship

• Barratt, Thomas Ball (1941): Erindringer, Oslo: Filadelfiaforlaget. Digitalt hos Nasjonalbiblioteket
• Barratt, Thomas Ball: Pinsevækkelsen. Almindelige principer for vedligeholdelsen og forfremmelsen af broderskabsbaandet mellem Pinsevenner, Kristinia: Korsets seiers forlag 1911. Digitalt tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket
• Barratt, Thomas Ball: Kvinnens stiling i menigheten, Oslo: Korsets seiers forlag 1933. Digitalt tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket
• Key, William K.: Pentecostalism. A very short Introduction, Oxford Universituy Press 2011
• Moberg, Jessica og Jane Skjoldli (red.): Charismatic Christianity in Finland, Norway and Sweden, Palgrave Macmillan 2018. Digitalt tilgjengelig hos Springer