kulturminner

Den norske loven hører under Miljøverndepartementet. Riksantikvaren fatter vedtak om fredning av kulturminner, uansett alder. Det er også Riksantikvaren som er rette myndighet i forhold til overordnede spørsmål om kulturminner, og fastsetter finnerlønn for kulturminner og annet. Riksantikvaren er videre den rette myndigheten i forhold til en stor del av de faste kulturminner fra før 1537 og for samiske kulturminner som er eldre enn 100 år. Når det gjelder faste kulturminner fra etter 1537, er det vedkommende fylkeskommune som er den rette myndigheten. Det er også fylkeskommunen som fatter vedtak om midlertidig fredning. Når det gjelder spørsmål angående samiske kulturminner, er det Samisk kulturminneråd som er rette myndighet.

• Les mer om kulturminneloven

Den faglige forvaltning for løse kulturminner fra oldtid og middelalder, skipsfunn på land fra oldtid og middelalder og en del av de faste kulturminner fra oldtid og middelalder, er underlagt de arkeologiske museer i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det er sjøfartsmuseene i Oslo, Stavanger og Bergen som har ansvar for andre funn av skip.

Statens kulturminneråd skal arbeide for fremme av kulturminnevernet i hele landet, herunder også Svalbard, og tjene som rådgivende organ for departementet i saker etter kulturminneloven og i andre saker hvor kulturminner er berørt. Kulturminnerådet skal blant annet gi råd med sikte på å gjøre vernet av kulturminnene bedre kjent og påaktet av publikum. Rådet skal videre legge vekt på vern av kulturminner fra de forskjellige miljøer og befolkningslag.

Man skiller mellom faste og løse kulturminner. Faste kulturminner er blant annet:

• boplasser
• hus og bygninger samt arbeids- og verkstedsplasser, eller spor etter slike
• spor etter åkerbruk
• veifar
• forsvarsverker
• tingsteder
• begravelsesplasser
• helleristninger

Er disse eldre enn fra år 1537 eller samiske fra 1917 eller eldre, er de – og en sikringssone rundt det enkelte kulturminne – automatisk fredet, og det må ikke gjøres noe som kan skade, ødelegge eller skjemme kulturminnet. Dersom det skal gjøres endringer, må det ha vært hentet inn tillatelse fra myndighetene. Stående byggverk med opprinnelse fra perioden 1537–1649 er også automatisk fredet. Yngre faste kulturminner kan fredes ved særskilt vedtak.

Løse kulturminner er for eksempel våpen, redskaper, kultgjenstander, innbo, smykkerog arkivsaker. Betingelsen er at de er så gamle som ovenfor nevnt. Mynter fra før 1650 kan også være kulturminner. Slike løse kulturminner tilhører staten når de kommer for en dag uten at det er mulig å finne ut hvem som er eier. Departementet kan skjønnsmessig fastsette en finnerlønn som skal deles mellom finner og grunneier. Det er adgang for det offentlige til å erverve løse kulturminner fra før 1537 ved ekspropriasjon eller gjennom forkjøpsrett på auksjon. Ved eksproriasjon blir eier tvunget til å gi fra seg eiendomsretten til kulturminnet mot full økonomisk kompensasjon.

For skipsfunn er regelen at staten har eiendomsretten til mer enn 100 år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord, når det ikke er rimelig mulighet for å finne ut hvem som er eier. Departementet kan frede båter av særlig kulturhistorisk verdi, og fastsette skjønnsmessig finnerlønn. Nyere byggverk og anlegg, og inventaret i disse byggene, kan fredes dersom de har arkitektonisk verdi eller kulturell verdi. Freding innebærer at eieren må hente tillatelse til tiltak, og at eieren har plikt til vedlikehold. Det kan ytes støtte til vedlikehold fra departementet.

Loven har også utførselsforbud for kulturminner, og dertil for bygninger eller andre ting av kunst-, kultur- eller personalhistorisk verdi som er eldre enn 100 år, samt samiske kulturminner og minner om fremstående personer uten hensyn til alder. Uførselsforbudet gjelder også for malerier, skulpturer og annen bildende kunst, kunsthåndverk og prototyper for designprodukter eldre enn 50 år, samt båter, motorvogner, luftfartøy og skinnegående materiell eller deler av slike eldre enn 50 år.