kristologi

Det religiøse forholdet til mennesket Jesus Kristus fremkalte teoretiske problemer så snart den teologiske refleksjon våknet. Det sentrale kristologiske problemet er hvordan troen på Kristus som frelser kunne forenes med troen på den ene Gud (monoteisme). Og hva innebar det at mennesket Jesus var Gud? Det første problemet ble etter hvert utvidet i oldkirkens diskusjon til også å omfatte Den hellige ånd som i Det nye testamentet dels var omtalt som en upersonlig kraft, dels som en guddommelig person. Således oppstod det trinitariske problem om forholdet mellom Faderen og Sønnen og Ånden i den kristne tro. Drøftingene av dette førte til kristendommens lære om treenigheten, utformet på kirkemøtet i Nikea i 325.

Da det i 325 var fastslått som kirkelære at Kristus er «sann gud, av samme vesen som Faderen», ble det egentlige kristologiproblemet akutt. Elementer til en kristologi forelå allerede i Det nye testamentet. Viktigst var her Johannesevangeliets identifikasjon av Kristus og Logos, «ordet» som er til fra evighet (Johannesevangeliet kapittel 1). Betydningsfull var også Paulus' sterke hevdelse av Kristi sanne menneskelighet (Jesus er den annen Adam). For troen var det like vesentlig å hevde at Kristus er sann gud og derfor er den sanne åpenbaring av Faderen (Johannesevangeliet kapittel 14, vers 9), og at han er blitt et virkelig menneske og helt tilhører menneskeslekten.

I den hundre år lange diskusjonen om kristologi avviste kirken etter hvert alle teorier som enten hevdet Kristi guddom på en slik måte at hans menneskelighet ikke kom til sin rett, eller betonte hans menneskelige natur slik at mennesket Jesus og den guddommelige natur i ham ble atskilt. På kirkemøtet i Kalkedon i 451 ble to-naturlæren fastslått, det vil si den guddommelige og menneskelige naturen er forent i Kristi person, men uten at de blandes sammen og mister sin egenart. Med andre ord er Kristus på en og samme tid fullt og helt Gud og fullt og helt menneske. Dette er gjeldende kirkelære både i den ortodokse, romersk-katolske, anglikanske, lutherske og reformerte kirke.

Det kunne imidlertid oppleves som problematisk med to-naturlæren å fastholde enheten i Kristi person. Martin Luther søkte å komme til rette med dette ved å hevde at de to naturene gir hverandre del i egenskapene som hver av dem besitter (communicatio idiomatum). En konsekvens av denne læren var at den oppstandne Kristus også var til stede som sant menneske i nattverden, noe som var mulig ved at Kristi menneskelige natur også har del i Guds egenskap som allestedsnærværende.

På 1800-tallet ble det av Friedrich E. D. Schleiermacher og andre gjort flere forsøk på å lage en ny kristologi ut fra moderne forutsetninger uten bruk av den greske metafysiske to-naturlære, men dette har ikke ført til noe allment akseptert resultat.

• Jesus Kristus
• Treenigheten
• Gud – i kristendommen
• kristendommens historie