tablett

Depottabletter er laget slik at virkestoffet frigis og absorberes gradvis for at man skal oppnå en jevn virkning over tid (depotpreparater). På den måten kan en redusere hvor ofte man trenger å ta tablettene i løpet av en dag, og dermed gjøre det lettere for pasienten å ta legemidlet sitt riktig.

Depotpreparater har ofte betegnelser som «duretter», «depot», «retard» eller «prolongatum» knyttet til navnet. Mange bruker de engelske betegnelsene slow release eller sustained release på denne typen preparater.

Legemidler mot høyt blodtrykk blir ofte gitt som depotabletter.

Tabletter med modifisert frisetting er tabletter fremstilt med spesielle hjelpestoffer eller ved en spesiell prosedyre, som modifiserer hastigheten, tidspunktet for eller stedet hvor legemidlet frisettes. For eksempel kan en designe tabletten slik at virkestoffet ikke frisettes før tabletten kommer i kontakt med bakteriene i tykktarmen. På denne måten kan man gi lokalbehandling av for eksempel betennelsestilstander i tykktarmen, og man kan unngå bivirkninger på andre deler av tarmen.

Enterotabletter har et beskyttende lag som fører til at de først løses opp i tarmen, der miljøet er nøytralt eller basisk, og ikke i magesekkens sure miljø. Dette kan en få til ved å drasjere hele tabletten, eller hvert enkelt granulat som tabletten er laget av, med et overtrekk som ikke er løselig i surt miljø. Grunnen til at oppløsning i tarmen er ønskelig, kan være at virkestoffet ødelegges av den sure magesaften, eller at det kan skade slimhinnen i magesekken.

Slike preparater har ofte betegnelser som «entero», «EN» eller bare «E» knyttet til navnet. Noen bruker den gresk-engelske betegnelsen enterosoluble på disse preparatene.

Depottabletter, tabletter med modifisert frisetting og enterotabletter må ikke deles eller knuses uten at det uttrykkelig kommer fram at det er i orden, for eksempel ved at tabletten er utstyrt med delestrek. Hvis en depottablett knuses, kan effekten bli for kraftig, fordi en for stor dose av virkestoffet absorberes på én gang. Dersom en enterotablett knuses, kan virkestoffet bli ødelagt, eller den beskyttende virkningen på magesekken bli borte. Man bør spørre på apoteket dersom man er i tvil om depottabletter eller enterotabletter kan deles eller knuses.

Resoribletter er lettløselige tabletter. De legges under tungen og løses opp der. Virkestoffet absorberes gjennom munnslimhinnen, og effekten inntrer raskt. På denne måten unngår legemiddelet den sure magesaften, som ofte ødelegger virkestoffene i resoribletter. Ved at det tas opp i munnslimhinnen, unngår legemiddelet også førstepassasjemetabolisme, som kan gjøre at virkestoffene brytes ned i leveren.

Nitroglyserin mot hjertekrampe er et eksempel på denne typen tabletter.

Brusetabletter skal løses opp i vann eller annen væske før inntak. De fleste brusetablettene inneholder natron (natriumhydrogenkarbonat) og sitronsyre. I reaksjon med vann reagerer natron med sitronsyre og danner vanlig kullsyre som gjør at væsken bruser. Siden virkestoffet er oppløst før det kommer ned i magesekken, vil legemiddelet tas raskt opp, og virkningen kommer derfor også raskt. Dette gjør at brusetabletter kan være et godt alternativ når man for eksempel ønsker rask smertelindring.

Disse tablettene er også beregnet til å løses eller dispergeres (finfordeles) i vann før de tas, men de bruser ikke slik som brusetablettene. Disse vil også gi potensielt raskere effekt enn en ordinær tablett, og kan være gode alternativer der pasienten har problemer med å svelge hele tabletter.

Sugetabletter inneholder legemidler i dosert mengde og er vanligvis beregnet til å suges på. Under sugingen vil tabletten langsomt løses opp, og virkestoffene kommer i kontakt med slimhinnen lokalt i munnen og svelget.

Fluortabletter er et eksempel på tabletter som er formulert som sugetabletter.

Smeltetabletter er frysetørrede preparater eller tabletter med hurtig frisetting av legemidlet. De er beregnet til å plasseres på tungen eller eventuelt oppløses i vann før inntak.

Smertestillende og febernedsettende midler til barn er ofte laget på denne måten, siden effekten ikke er avhengig av at barnet får til å (eller vil) svelge hele tabletter.

Tyggetabletter skal tygges før de svelges. Tyggingen gjør at tabletten deles opp i små deler slik at virkestoffet blir raskere fordelt i magesaften, i motsetning til en vanlig tablett som ikke tygges.

Tyggetabletter ofte blir brukt til vitaminpreparater, spesielt til mindre barn, samt til syrenøytraliserende midler som et alternativ til miksturer.

Det finnes også tabletter som ikke skal tas via munnen. Vaginaltabletter er laget for å gis vaginalt, og man bruker gjerne en applikator for å føre tabletten inn i skjeden.

Vaginaltabletter med eksempelvis klotrimazol (Canesten) som virkestoff brukes ofte til å behandle soppinfeksjoner lokalt i skjeden.