Sutra

Lotus-sutraen, angivelig skrevet av prins Shōtoku.

Sutra (sanskrit; pali: sutta) er navn på en særlig type litteratur med hjemstavn i India, hvis hensikt er å uttrykke i en språklig så kortfattet form som mulig (i språklig ytterst sammentrengte regler, sutra, egentlig «tråd») gi forskrifter og utgjøre lærebøker om emner som i større eller mindre grad stod i sammenheng med veda og forskjellige retninger innen vedastudiet.

Sutralitteraturen utgikk primært fra Brahmana. De spesifikt rituelle sutraer, Kalpasutra i utvidet forstand, inndeles i Shrautasutra med anvisninger vedrørende de offentlige offerseremoniene (hvordan offerilden skulle anlegges, de større ofrene som dyre- og somaofrene samt tidsbestemte ofre til månen og til årstidene); samt Grhyasutra, som meddelte regler om de huslige offer og seremonier.

Til Kalpasutra regnes iblant de såkalte Shulvasutra, som inneholder detaljerte anvisninger for oppmåling og anlegg av offeralteret i forening med de hertil nødvendige geometriske og astronomiske forhold. Sidestilte med Kalpasutra er Dharmasutra, som inneholder lignende regler vedrørende den indiske sedvaneretten, og som har blitt opphav til de senere i metrisk form avfattede Dharmashastra (Manavadharmashastra).

Sutraformen for indiske rent pedagogiske verk levde videre opp gjennom tidene og ble benyttet også for rent verdslige lærebøker. Det grammatiske studium stod opprinnelig i tett samband med vedastudiet, og i så måte er Paninis storartede grammatiske arbeide («vyakarana»), som danner sluttpunkt i den grammatiske tradisjon som opprinnelig var tilknyttet sutralitteraturen. Her har sutraformen nådd sitt høydepunkt hva gjelder korthet, uttrykt i en type betegnelser som kan sammenlignes med matematiske formler. Sutraformen ble også benyttet for poesi, filosofi og tekniske vitenskaper, til og med for en litteraturgren som behandlet ars amandi og heter Kama Sutra.

I den buddhistiske litteratur fortsatte man å benytte den videreutvikling fra sutraene som heter sutta (eller suttanta, «trådende»): Dette begrepet benyttes om den andre store hovedavdelningen av den buddhistiske Palikanonen (Tipitaka), Sutta pitaka, med Buddhas taler og prekener.