Hopp til innhold

Palestina (område)

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Palestina» har flere betydninger.
Et satellittbilde av Palestina-regionen

Palestina[a] er et navn som omtrentlig betegner det landområde i øst for Middelhavet som omfatter Israel, Jordan, Vestbredden, Gazastripen, og som i den forbindelse kan spores lenger tilbake, men først er kjent brukt i denne formen fra det 5. århundre f.Kr. i greske kilder.[b] Siden nådde det derfra også til utbredelse blant romerne for det samme området, og ble i begynnelsen av keisertiden for eksempel benyttet av jødene Philon av Alexandria og Josephus rundt Kr.f. for å beskrive områdene omfattet av provinsen Judea. Etter at denne provinsen senere var blitt slått sammen med provinsen Syria til provinsen Syria Palaestina i omtrent 135 e.Kr., ble den i 193 igjen innskrenket til Judea og beholdt da navnet Syria Palaestina. I bysantinsk tid ble denne delt i Palaestina Prima (sør) og Palaestina Secunda (nord), provinser som igjen ble gjenstand for ytterligere inndelinger, kortvarig erobret av sassanidene og igjen vunnet tilbake, for så endelig å inntas av araberne i 636. Navnet har herfra sin tradisjon både i arabisk og i europeiske språk.

I dag regner man territoriene som kontrolleres av Israel og Den palestinske selvstyremyndigheten, til Palestina.

Det palestinske flagg
1927–1948
Jerusalem
1 palestinsk pund fra 1929
Palestinsk mynt fra 1927
Pass fra 1927 til 1948
Palestinsk frimerke fra 1928

Geografi

[rediger | rediger kilde]

Historisk sett har grensen for hva som ble regnet som Palestina gått noe lenger nord, ved elven Qasimiyeh, nå i Libanon.[trenger referanse] Tidligere ble også områder øst for Jordan-elven regnet med i Palestina, man omtalte da områdene vest for Jordan som Vest-Palestina og områdene øst for Jordan som Øst-Palestina.[1] Alternativt ble betegnelsen Transjordan brukt om det som i dag er staten Jordan, mens Cisjordan ble brukt om områdene vest for Jordan-elven.

Det som i dag regnes til Palestina har av noen tidligere blitt regnet som en del av Syria. Dette kommer blant annet frem i den syriske kongressens memorandum til King-Crane-kommisjonen i 1919, der de ber om uavhengighet for et Syria som strekker seg ned til Akaba i syd og til Middelhavet i vest, og ber om at «den sydlige delen av Syria, kjent som Palestina,» ikke skal deles fra resten av landet.[2]

Området har kyst mot Middelhavet, og grenser mot Egypt, Libanon, Syria og Jordan. Viktige elver og vassdrag er Jordan, Tiberiassjøen og Dødehavet. Området Palestina består av er det hellige land for jødedommen, kristendommen, og islam.

Landskapet i Palestina er varierende. Øvre Galilea er fjellrikt, mens lenger syd i Galilea går landskapet over i lave åser. Åslandskapet fortsetter inn i Judea og Samaria, der Oljeberget er blant de viktigste høydedragene. Mot øst faller så landskapet, og Jordandalen ligger under havets overflate. Også vestover fra Judea faller landskapet ned mot Middelhavet. Syd i Palestina finnes Negevørkenen.[1]

Landområdet Palestina er delt mellom staten Israel og De palestinske territoriene. Israel har en befolkning på syv millioner, av denne er 75% jøder og 20% arabere. De palestinske territoriene er delt i de to områdene Vestbredden og Gaza. Anslagene over antallet palestinere i disse områdene varierer, CIA World Factbook estimerer antallet til 3,9 millioner (2009). I tillegg kommer 187 000 jødiske nybyggere på Vestbredden samt 177 000 israelere i det israelsk-annekterte Øst-Jerusalem.[3]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Palestinas historie

Syv kjente assyriske inskripsjoner refererer til regionen under navnet Palashtu eller Pilistu cirka 800 f.Kr. Moderne arkeologi har identifisert 12 eldgamle inskripsjoner fra egyptiske og assyriske opptegnelser som registrerer sannsynlige beslektninger i området rundt cirka 1150. Begrepet er generelt akseptert å være en beslektet av det bibelske navnet «Peleshet»

Noen andre termer som i løpet av historien har blitt brukt for å referere til hele, eller deler av, dette landet inkluderer Kanaan, Israels land (Eretz Yisrael eller Ha'aretz) det lovede land, Stor-Syria, Det hellige land, Iudaea-provinsen, Kongeriket Jerusalem, Sion, det sørlige Syria, eller Sør-Levanten. I løpet av bronsealderen ble det opprettet uavhengige kanaaneiske bystater i området, og de ble påvirket av de omkring-liggende sivilisasjonene i det gamle Egypt, Mesopotamia, Fønikia, det minoiske Kreta og Syria.

I løpet av jernalderen etablerte israelittene to beslektede områder: Israel og Juda. Kongeriket Israel dukket opp som en viktig lokal makt på 1000-tallet før området falt under det ny-assyriske riket i år 722. Israels sørlige nabo, kongeriket Juda, dukket opp på 800-tallet eller 900-tallet f.Kr. Men ett opprør mellom det babylonske riket, førte til områdets ødeleggelse i år 586 før Kristus.

Ifølge Bibelen kulminerte en krig mot Egypt i år 586, at Jerusalem ble ødelagt av den babylonske kongen Nebukadnesar II. Overklassen i kongeriket Juda ble deportert til Babylon. På 330-tallet før Kristus erobret den makedonske herskeren Alexander den store hele denne regionen, og området skiftet hender flere ganger under alle de påfølgende konfliktene. Området falt til slutt under Selevkideriket mellom 219 og 200 før Kristus. I år 116 f.Kr. resulterte en seleukidisk borgerkrig til uavhengigheten for visse regioner, inkludert det hasmoneiske fyrstedømmet i Judea-fjellene.

Fra 110 før Kristus utvidet hasmoneerne sin autoritet over store deler av Palestina, og skapte en jødisk-samaritansk-idumaisk-ituraisk-galileisk allianse. Mellom år 73 og 63 før Kristus utvidet den romerske republikken sin innflytelse til regionen, under den tredje mitridatiske krigen. Rundt år 40 f.Kr. erobret parthierne Palestina, avsatte den romerske allierte Hyrcanus II og installerte en marionett-hersker fra Hasmonean-linjen kjent som Antigonus II. Men tre år senere trakk parthierne seg ut av Palestina. I år 70 e.Kr. ble Jerusalem plyndret av Titus, noe som resulterte i at byens kristne og jøder ble spredt til Yavne og Pella. I år 132 e.Kr. sluttet Hadrian seg til provinsen Iudaea med Galilea og Paralia, noe som grunnla den nye provinsen Syria-Palaestina, og Jerusalem ble omdøpt til "Aelia Capitolina"

Mellom år 259 og 272 falt regionen under styret til Odaenathus, som konge av Palmyrene-riket. Etter seieren til den kristne keiseren Konstantin under borgerkrigene i Tetrarkiet begynte kristningen av hele Romerriket og byggingen av kirker og andre helligdommer. Palestina ble et sentrum for kristendommen, og tiltrakk seg mange munker og religiøse lærde. Men alle samaritan-opprørene i denne perioden, forårsaket nesten deres utryddelse. I år 614 ble Palestina annektert av et annet persisk dynasti, sassanidene, frem til området kom tilbake under bysantinsk kontroll i år 628 e.Kr.

Palestina ble erobret av det islamske kalifatet, i 634 e.Kr. I år 636 markerte Slaget ved Jarmuk, under den muslimske erobringen av Levanten, begynnelsen på muslimsk hegemoni over hele regionen. Området ble kjent som Jund Filastin, i provinsen Bilâd al-Shâm (Stor-Syria). Men i år 661, etter attentatet på Ali, ble Muawiyah ibn Abi Sufyan innsatt som ny kalif i den islamske verden - etter å ha blitt kronet i Jerusalem. Klippedomen, ferdigstilt i 691, var verdens første store verk innen islamsk arkitektur. Flertallet av befolkningen var kristen, og skulle forbli det frem til erobringen av Saladin i 1187. Men den muslimske erobringen hadde tilsynelatende liten innvirkning på sosiale eller administrative kontinuiteter i flere tiår. Ordet araber på den tiden refererte hovedsakelig til beduinske nomader, selv om arabisk bosetting var attestert i Judeas høyland og i nærheten av Jerusalem på 500-tallet, og noen av disse stammene hadde konvertert til kristendommen. Lokalbefolkningen drev hovedsakelig med jordbruk.

Umayyadene, som hadde ansporet til en sterk økonomisk gjenoppblomstring i området, ble erstattet av abbasidene i år 750. Ramla ble det nye administrative senteret i de følgende århundrene. Fra 878 ble Palestina kontrollert fra Egypt, av semi-autonome herskere i nesten et århundre. Men ble imidlertid preget av forfølgelse av kristne, etter hvert som trusselen fra Bysants vokste. Fatimidene, med en overveiende berber-hær, erobret regionen i 970. En dato som også markerer begynnelsen på en periode med uopphørlig krigføring mellom tallrike fiender, Mellom år 1071 og 1073 ble Palestina lagt under det store Seldsjukkriket, bare for å bli gjenerobret av fatimidene i 1098.

Fatimidene mistet igjen regionen, til korsfarerne opprettet kongeriket Jerusalem (mellom 1099 og 1291). Deres kontroll over Jerusalem, og det meste av Palestina, varte nesten et helt århundre, frem til nederlaget mot Saladin og hans styrker i år 1187. Deretter ble det meste av Palestina kontrollert av Ajjubidedynastiet, bortsett fra årene 1229–1244, da Jerusalem og andre områder ble gjenerobret av Det andre kongeriket Jerusalem, som da ble kontrollert fra Akko (1191–1291). Til tross for senere korstog var ikke frankerne lenger noen betydelig makt i regionen. Det fjerde korstoget, som ikke nådde Palestina, førte direkte til det bysantinske rikets tilbakegang. Dette reduserte dramatisk kristen innflytelse i hele regionen.

Mamelukksultanatet ble opprettet i Egypt som et indirekte resultat av det syvende korstoget. Det mongolske riket nådde Palestina for første gang i 1260, og begynte med de mongolske angrepene inn i Palestina under den Nestorianisme-kristne general Kitbuqa. Dette nådde et høydepunkt under Slaget ved Ayn Jalut, hvor de ble presset tilbake av mamelukkene. I 1486 brøt det ut fiendtligheter mellom mamelukkene og det osmanske riket. Ottomanerne erobret hele Palestina i 1516. På 1500-tallet og 1600-tallet styrte en tett allianse av tre lokale dynastier, Ridwan-klanen i Gaza, Turabayene fra al-Lajjun, og Farrukh-stammen fra Nablus, Palestina. På 1700-tallet styrte Zaydani-klanen under ledelse av Zahir al-Umar store deler av Palestina autonomt, inntil ottomanerne var i stand til å beseire dem i 1775 og 1776.

Zahir hadde gjort havnebyen Acre til en stor regional makt, delvis drevet av monopoliseringen på handelen med bomull og olivenolje fra Palestina til Europa. Acres regionale dominans ble ytterligere hevet under Zahirs etterfølger Ahmad Pasha al-Jazzar, men dette gikk på bekostning av Damaskus. Senere havnet området under egyptisk styre, som ble utfordret i 1834 av et landsomfattende folkeopprør mot blant annet verneplikt og andre tiltak som ble ansett som alt for påtrengende av lokalbefolkningen. I 1840 grep Storbritannia inn, og ga tilbake kontrollen over Levanten til ottomanerne. Fra 1860-tallet gjennomgikk Palestina en akselerasjon innenfor sosioøkonomiske utvikling. Fra 1880 begynte en storstilt jødisk immigrasjon for alvor, nesten utelukkende fra Europa. Det førte også til en gjenopplivning av det hebraiske språket og kulturen i området.

Britene startet Kampene i Sinai og Palestina i 1915. Verdenskrigen nådde det sørlige Palestina i 1917, og fortsatte mot Gaza og rundt Jerusalem samme år. Britene sikret Jerusalem i desember 1917. Britene ble formelt tildelt mandat til å kontrollere regionen i 1922. De ikke-jødiske palestinerne forsøkte å gjøre opprør i både 1920, i 1929 og igjen i 1936. I 1947, etter andre verdenskrig og Holocaust, kunngjorde den britiske regjeringen at de ønsket å avslutte hele mandatet.

FNs generalforsamling vedtok i november 1947 FNs delingsplan for Palestina om anbefalte deling i en arabisk stat, og en jødisk stat. Den jødiske ledelsen i området godtok forslaget, men den arabiske høyere komité avviste forslaget. En borgerkrig i området begynte umiddelbart etter resolusjonens vedtak. Israel som en egen nasjon ble erklært i mai 1948.

Statsdannelse

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Palestina

Staten Palestina (arabisk: دولة فلسطين‎, dawlat filastin), offisielt bare Palestina (arabisk: فلسطين‎, filastin), ble grunnlagt ved en unilateral erklæring fra Palestinas frigjøringsorganisasjons side den 15. november 1988, da PLOs nasjonalråd vedtok en frigjøringserklæring. Etter et vedtak i FNs generalforsamling november 2012 er Palestina en «observatørstat uten medlemskap» i FN.[4]

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Våren 2015 var Palestina anerkjent de jure av 135 stater.[5][6][6][7][8][9][10] FN-organisasjonen UNESCO vedtok den 31. oktober 2011 å oppta Palestina som fullverdig medlem. 107 stater stemte for medlemskap, 14 mot, mens 52 land avholdt seg fra å stemme.[11][12][13]

Innenfor FNs generalforsamling hadde PLO frem til november 2012 observatørstatus som representant for den palestinske befolkning, men ikke for noen stat. PLO ble således rangert mellom de jure stater og observatørorganisasjoner samt andre observatørenheter.[14]

Den 23. september 2011 leverte president Mahmoud Abbas Palestinas formelle ansøkning om medlemskap som fullverdig FN-medlem til generalsekretær Ban Ki-moon.[15][16] I september 2012 kunngjorde Palestinas president Abbas at han ville be FNs generalforsamling anerkjenne området som en legitim stat, dog uten FN-medlemskap. På denne måten ville de palestinske styresmaktene omgå at USA hindrer en anerkjennelse ved å nedlegge veto i Sikkerhetsrådet. Han viste i denne sammenheng til at 133 av FNs 193 medlemsland allerede har anerkjent Palestina som selvstendig stat.[17]

Generalforsamlingen vedtok allerede i 1947, i FNs delingsplan for Palestina, at det burde opprettes to stater – én israelsk og én arabisk – i området. Imidlertid er det tilstrekkelig at ett av de permanente medlemmene i sikkerhetsrådet nedlegger veto mot at landet blir innlemmet i organisasjonen som fullverdig medlem til å forhindre slikt medlemskap, selv om de påkrevde to tredjedeler av generalforsamlingen stemmer for.

Den 29. november 2012 skjedde dette, idet 138 stater, deriblant Norge, stemte for å oppgradere Palestinas status til «observatørstat uten medlemskap» («non-member observer state») i FN. Ni nasjoner stemte mot resolusjonen, mens 41 avholdt seg fra å stemme.[18][19]

Dette er dog ikke ensbetydende med at Palestina ble anerkjent som fullverdig stat. Det finnes også eksempler på land som er anerkjente stater uten medlemskap i organisasjonen, som f.eks. Taiwan.[20][21]

Befolkningstall gjennom historien

[rediger | rediger kilde]

Demografen og statistikeren Sergio DellaPergola[22] har gitt et tilnærmet anslag på befolkningen i Palestina vest for elven Jordan i henhold til religiøs fordeling i løpet av de siste 2000 år slik det sett i tabellen nedenfor.

År Jøder Kristne Muslimer Totalt[c]
0-50 e.kr Majoritet - - ~2 500[d]
0400-tallet Minoritet Majoritet - >?
1100-tallet Minoritet Minoritet Majoritet >225
1300-tallet (før svartedauden) Minoritet Minoritet Majoritet 225
1300-tallet (etter svartedauden) Minoritet Minoritet Majoritet 150
1533-1539 5 6 145 157
1690-1691 2 11 219 232
1800 7 22 246 275
1890 43 57 432 532
1914 94 70 525 689
1922 84 71 589 752
1931 175 89 760 1033
1947 630 143 1181 1970

I henhold til Alexander Schölch var befolkningen i Palestina i 1850 på omtrent 350 000 innbyggere hvor 30 % levde i 13 byer; omtrentlig 85 % var muslimer, 11 % var kristne og 4 % var jøder.[23]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ arabisk: فلسطين‎, Filasṭīn, Falasṭīn eller Filisṭīn; gresk: Παλαιστίνη, Palaistinē; latin: Palaestina; hebraisk: פלשתינה, Palestina
  2. ^ For eksempel Herodot 3.91.
  3. ^ Tallene er tusener. Totalen omfatter drusere og andre små religiøse minoriteter.
  4. ^ Det er ingen konsensus (alminnelig enighet) om befolkningen i Palestina i det første århundret av den kristne tiden. Beregningene strekker seg fra under én og opp til seks millioner.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Palestine» Arkivert 25. januar 2009 hos Wayback Machine. i Encyclopædia Britannica, 1911
  2. ^ Reilly, Kevin, red. (2004). «Syrian Congress Memorandum». Worlds of History : A Comparative Reader. 2 (2 utg.). Boston, New York: Bedford / St. Martins's. s. 391-393. ISBN 0-312-40202-3.  [1. We ask for complete political independence for Syria within these boundaries. The Taurus System on the North; Rafah and a line running from Al Jauf to the south og the Syrian and the Hejazian line to Akabia on the south; the Euphrates and Khabur Rivers and a line extending east of Abu Kamal to the east of Al jauf on the east; and the Mediterranean on the west. [...] 8. We ask that there should be no separation of the southern part of Syria, known as Palestine, nor of the littoral western zone, which includes Lebanon, from the Syrian county. We desire that the unity of the country should be guaranteed against partition under whatever circumstances.]
  3. ^ «The World Factbook: West Bank». Central Intelligence Agency. 8. mars 2007. Arkivert fra originalen 14. mars 2007. Besøkt 12. mars 2007. 
  4. ^ «General Assembly grants Palestine non-member observer State status at UN» (på engelsk). FNs pressetjeneste. 29. november 2012. Besøkt 2. desember 2012. 
  5. ^ Ishaan Tharoor (7. november 2014). «The countries that recognize Palestine as a state» (på engelsk). The Washington Post. Besøkt 4. april 2015. 
  6. ^ a b NTB (7. januar 2011). «Chile anerkjenner Palestina». VG. Besøkt 28. november 2012. 
  7. ^ Colum Lynch og Anne Gearan (28. november 2012). «U.N. poised to offer Palestinians ‘non-member observer’ status» (på engelsk). The Washington Post. Besøkt 28. november 2012. 
  8. ^ Merco Press: Chile recognized Palestine as an independent state
  9. ^ Yahoo (AFP): Chile recognizes Palestine as 'sovereign' state
  10. ^ Palestine, Palestinians and International Law, Francis A. Boyle, Clarity Press, September 1, 2009, ISBN 093286337X, p19: "As I had predicted to the PLO, the creation of [a] Palestinian State was an instantaneous success. Palestine would eventually achieve de jure diplomatic recognition from about 130 states. The only regional hold-out was Europe and this was because of massive political pressure applied by the United States Government."
  11. ^ UNESCOPRESS (31. oktober 2011). «General Conference admits Palestine as UNESCO Member State» (på engelsk). UNESCO. Besøkt 31. oktober 2011. 
  12. ^ Øyvind Grosvold (31. oktober 2011). «Palestinerne blir UNESCO-medlem». NRK. Besøkt 31. oktober 2011. 
  13. ^ Greg Carlstrom (31. oktober 2011). «UNESCO approves Palestinian membership bid» (på engelsk). Al Jazeera. Besøkt 31. oktober 2011. 
  14. ^ FNs observatørliste.
  15. ^ «Palestinian leader Mahmoud Abbas makes UN statehood bid» (på engelsk). BBC. 23. september 2011. Besøkt 23. september 2011. 
  16. ^ Vibeke Buan (23. september 2011). «Her leverer Abbas FN-søknaden». Aftenposten. Besøkt 23. september 2011. 
  17. ^ NTB (9. september 2012). «Abbas vil på ny be FN anerkjenne Palestina». VG. Besøkt 9. september 2012. 
  18. ^ «Palestinians win implicit U.N. recognition of sovereign state» (på engelsk). Reuters. 29. november 2012. Arkivert fra originalen 5. juni 2014. Besøkt 30. november 2012. 
  19. ^ Jon Gelius og Svein Vestrum Olsson (29. november 2012). «Palestinerne fikk ja i FN – takker Norge for støtten». NRK. Besøkt 30. november 2012. 
  20. ^ The Associated Press (27. mai 2011). «Top UN official: U.S. veto would block vote on Palestinian statehood» (på engelsk). Haaretz. Besøkt 9. september 2011. 
  21. ^ «Palestinian President Abbas 'would accept' UN upgrade» (på engelsk). BBC. 8. juni 2012. Besøkt 1. oktober 2012. 
  22. ^ DellaPergola, 2001, side 5.
  23. ^ Scholch, 1985, side 503.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • DellaPergola, Sergio: Demography in Israel / Palestine: Trends, Prospects and Policy Implications. 2001.
  • Schölch, Alexander: Palestine in Transformation, 1856-1882: Studies in Social, Economic and Political Development. (Oversatt fra engelsk). 2006. ISBN 0-88728-3071
  • Schölch, Alexander: The demographic development of Palestine, 1850-1882. International Journal of Middle East Studies, Vol. 17, No. 4, Nov 1985. Sidene 485-505. New York, New York/Cambridge, England
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Palestina_(område)&oldid=24786813»