Ekvatorial-Guinea

Republikken Ekvatorial-Guinea
República de Guinea Ecuatorial République de Guinée équatoriale
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Unidad, Paz, Justicia (spansk: Enighet, fred, rettferdighet)
Ligger ved		Atlanterhavet
Innbyggernavn		Ekvatorialguineaner, ekvatorialguineansk
Grunnlagt		12. oktober 1968
Oppkalt etter		Guineabukta, ekvator
Hovedstad		Malabo
Tidssone		UTC+1
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 145 28 051 kvadratkilometer 0 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 165 1 847 549 (2023)
Bef.tetthet		65,86 innb./kvadratkilometer
HDI		0,596 (2021)
Styreform		Republikk
President		Teodoro Obiang Nguema Mbasogo
Statsminister		Manuel Osa Nsue Nsua
Offisielle språk		Spansk og fransk
Uavhengighet fra		Spania 12. oktober 1968
Valuta		Sentralafrikansk CFA-franc (XAF)
Nasjonaldag		12. oktober
Nasjonalsang		«Caminemos pisando la senda»
ISO 3166-kode		GQ
Toppnivådomene		.gq
Landskode for telefon		+240
Landskode for mobilnett		627
Ekvatorial-Guinea på Commons

Ekvatorial-Guinea, offisielt Republikken Ekvatorial-Guinea Guinea (spansk: República de Guinea Ecuatorial; fransk: République de la Guinée Équatoriale) er et land i Sentral-Afrika som grenser til Kamerun i nord, Gabon i øst og sør og Guineabukta i vest. Landet ligger delvis på fastlandet i Vest-Afrika og delvis på fem bebodde øyer. Hovedstaden Malabo ligger på øyen Bioko. Innbyggertallet var 1,7 millioner i 2023.

Landet har vært befolket siden jernalderen og ble en portugisisk koloni på 1400-tallet. I 1778 ble landet en spansk koloni, noe som varte frem til landet fikk full selvstendighet i 1968.

Ekvatorial-Guinea er et av verdens hardeste diktaturer, hvor president Teodoro Obiang Nguema Mbasogo har styrt siden 1979. Landet er nummer 142 av 188 land på FNs indeks for menneskelig utvikling (Human Development Index, HDI).

Naturgeografi

Øya Bioko er fjellrik og vulkansk med fruktbar jord. Det har lenge vært dyrket kakao i lavlandet, mens det er kaffeplantasjer på skråningene, som hever seg opp til Pico de Santa Isabel, landets høyeste fjell. På den sørlige delen av øya er det kupert terreng og fossefall. På det tynt befolkede fastlandet fører mangrovesumper langs kysten inn til tette, tropiske skoger. Her har internasjonale firmaer konsesjon på å ta ut tømmer, særlig tresortene okoume og mahogni.

Naturressurser: olje, tømmer, små uutforskede forekomster av gull, mangan, uran, titan og jernmalm.

Klima og miljø

Klimaet er tropisk. Kraftige stormer og oversvømmelser forekommer.

Landets største miljøproblem er mangel på drikkevann og for stor avvirkning av skog. Om lag 90 % av elektrisiteten produseres av fossilt brensel, resten av vannkraft.

Demografi

• Medianalder: 22,1 år (2024)
• Spedbarnsdødelighet: 77,85 per 1000 levende fødte (2023)
• Forventet levealder: 61,5 år for menn og 66,1 år for kvinner (2023)
• Etniske grupper: fang, bubi, combe bissio, anobonés, mindre enn 1 000 europeere
• Religiøs tilhørighet: 88 prosent av befolkninger er katolikker (2015)
• Språk: spansk, fransk, pidgin, fang, bubi, combe
• Analfabetisme: 94,4 prosent av befolkningen over 15 år kan lese og skrive (2010)

Et stort helseproblem er hiv og aids. I 2022 var 6,9 prosent av befolkningen smittet med hiv, det høyeste tallet blant landene i Sentral-Afrika.

Historie

Bioko – den største av øyene – var opprinnelig portugisisk, og var i århundrer kjent som slavedepotet og utskipningshavnen Fernando Póo, oppkalt etter portugiseren Fernando do Po, som utforsket kyststrekningen på 1400-tallet. Spania overtok i 1778. Landet var da kjent som Spansk Guinea.

Etter at landet hadde fått sin uavhengighet fra Spania i den 12. oktober 1968, kom Francisco Macías Nguema til makten. Nguema tilhørte folkegruppen fang, og var medlem av mongomoklanen. Han ble i 1968 valgt i det første demokratiske valget som ble holdt i landet. Hans despotiske og blodige styre varte i 11 år, til han ble avsatt og henrettet for folkemord og høyforræderi.

Den nåværende presidenten, Theodoro Obiang Nguema, som er Macías' nevø, tok makten gjennom et kupp i 1979. Han fortsatte i stor grad å styre landet på samme måte som sin slektning. Formelt har Ekvatorial-Guinea vært et demokrati fra 1991, men i de valg som har vært holdt siden da har det sannsynligvis forekommet valgfusk. Observatører beskrev ettpartivalget i 1996 som meningsløst.

Politikk og administrasjon

Ekvatorial-Guineas politiske system er basert på spanske institusjonsmodeller, men bare 11 år etter landets uavhengighet fra Spania i 1968 ble regjeringen styrtet gjennom et statskupp, og general Teodoro Obiang Nguema Mbasogo har sittet med makten siden 1979. Han fungerer som statssjef (president) og stiller til valg hvert 7. år. Mbasogo har til nå hatt et overveldende flertall ved valg, og det er ingen begrensning på antall perioder presidenten kan sitte. Landet har også en statsminister som blir utpekt av presidenten. Parlamentet er unikammeralt, men har de facto svært liten makt, da konstitusjonen fra 1995 legger all reell makt til presidentembetet.

Administrativ inndeling

Utdypende artikkel: Ekvatorial-Guineas provinser

Ekvatorial-Guinea er inndelt i sju provinser (provincias):

1. Annobón
2. Bioko Norte
3. Bioko Sur
4. Centro Sur
5. Kié-Ntem
6. Litoral
7. Wele-Nzás

Internasjonale medlemskap

ACP, Afrikabanken, Den afrikanske union (AU), BDEAC, CEMAC, CPLP, FAO, CFA-franc, G77, Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling, Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart, Røde Kors, IDA, IFAD, IFC, IFRCS, ILO, IMF, IMO, Interpol, IOC, ITSO, ITU, MIGA, NAM, OAS (observatør), La Francophonie, OPCW, FN, UNCTAD, UNESCO, UNIDO, UNWTO, UPU, WHO, WIPO, WTO (observatør)

Næringsliv

I årene før landet ble selvstendig, sørget kakaoplantasjene på Bioko for at landet hadde Vest-Afrikas høyeste inntekt per innbygger. Da Macias styre sluttet, var imidlertid landet en politisk og økonomisk ruin, og minst 100 000 innbyggere hadde rømt til nabolandene. Mesteparten av dem som ble igjen i landet, lever som småbrukere og dyrker yams, kassava og bananer til eget forbruk.

Det ble oppdaget olje i landet i 1996. Utvinning av landets store oljerikdommer har skapt en kraftig økonomisk vekst i landet. Andre viktige næringsgrener er skogbruk, jordbruk og fiske.

Verdensbanken og andre land har stort sett avsluttet sine hjelpeprogram (fra 1993) i Ekvatorial-Guinea på grunn av korrupsjon og vanstyre i landet. De fleste foretak eies av regjeringsmedlemmer og deres familier.

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	9,50 mrd US$		2006, UN Statistics
BNP (vekst) 2005	9,30 %		2005, UN Statistics
BNP (vekst) 2006	- 1,00 %		2006, UN Statistics
Industriproduksjon	17,9 %		2006, UN Statistics
Konsumpriser 2006	30,42 %		2006, UN Statistics
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet
Handelsbalanse 2006	4,67 mrd US$		2006, WTO Trade Profiles
Betalingsbalanse 1996	-0,34 mrd US$		1996, UN Statistics
Utviklingshjelp
BNP per innb	15.069 US$		2005, UN Statistics

Litteratur

• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 45. ISBN 8251607450. 

Eksterne lenker

• (no) Statistikk og andre data om Ekvatorial-Guinea i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.