kommunehelsetjenesten

Kommunen skal yte nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle som til enhver tid oppholder seg i kommunen. Tjenestene er således ikke forbeholdt kommunens innbyggere.

Kommunens helse- og omsorgstjeneste omfatter offentlig organiserte helse- og omsorgstjenester som ikke hører under stat eller fylkeskommune. Kommunen skal derfor sikre primærhelsetjenester for å løse oppgaver innenfor forebyggende helsearbeid, diagnostikk og behandling, medisinsk rehabilitering, pleie og omsorg samt hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner.

For å løse disse oppgavene skal kommunen sørge for allmennlegetjeneste, herunder legevakt, fysioterapitjeneste, helsestasjon og skolehelsetjenesten, med leger og helsesykepleiere og annen sykepleietjeneste med hjemmesykepleie, jordmortjeneste samt sykehjem eller annet tilbud om bolig med heldøgns pleie- og omsorgstjeneste. Kommunen skal dessuten samarbeide med helseforetaket for å sikre at den medisinske nødmeldetjenesten fungerer forsvarlig. Kommunens ansvar for den medisinske nødmeldetjenesten omfatter blant annet plikt til å etablere legevaktsentral.

For å dekke behovet for allmennlegetjenester i form av fastlege til befolkningen, kan kommunen selv ansette egne leger eller inngå avtale med privatpraktiserende leger om denne tjenesten.

Nærmere bestemmelser om kommunens oppgaver innenfor folkehelsearbeid, finnes i folkehelseloven. Kommunen skal ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de forholdene som kan påvirke denne. En tilsvarende forpliktelse har vært lovpålagt for kommunene helt siden sunnhetsloven ble vedtatt i 1860. Kommunene hadde således et lovpålagt ansvar for folkehelsearbeidet i over 120 år før de fikk ansvar for den samlede primærhelsetjenesten.

Kommunens ansvar innenfor forebyggende og helsefremmende ansvar omfatter helseopplysning, helsestasjonstjeneste med tilbud om forebyggende tjenester for barn under skolealder og gravide, forebyggende tjenester overfor barn og unge i grunnskole og videregående skole samt miljørettet helsevern. Som et ledd i det psykiske helsearbeidet i kommunene utvikles det ulike former for lavterskeltilbud. Disse tilbudene er særlig innrettet mot å gi ungdom rask tilgang til psykiske helsetjenester.

I 2022 ble det brukt om lag 185 milliarder kroner på kommunale helse- og omsorgstjenester. Av disse gikk 82 milliarder kroner til hjemmetjenester, inklusive hjemmesykepleie, 57 milliarder til institusjoner, i hovedsak sykehjem, og 21 milliarder til diagnose og behandling, herunder fastlegeordningen.

Kommunen kan velge om den selv vil ansette personell for å utføre de nødvendige oppgavene, eller om den vil inngå avtale med private organisasjoner eller enkeltpersoner for å yte de lovpålagte tjenestene. Bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven er ikke til hinder for at kommunen på eget initiativ organiserer andre tilbud, for eksempel innenfor ergoterapi og bedriftshelsetjeneste. Kommunen har ikke en eksplisitt lovforpliktelse til å organisere psykiatrisk sykepleie, men i de senere årene er dette etablert i henhold til opptrappingsplanen for psykisk helse.

Det er kommunestyret som er øverste ansvarlige organ for kommunehelsetjenesten. Kommunestyret delegerer i praksis det meste av det løpende arbeidet til administrasjonen. Det er formelt sett kommunedirektøren som forbereder og legger frem saker for de folkevalgte styringsorganene i kommuner med formannskapsmodell. I kommuner som har innført kommunal parlamentarisme ivaretas denne funksjonen av kommunerådet/byrådet.

Utvikling og drift av kommunens helse- og sosialtjenester forutsettes styrt av kommuneplanen. Noen kommuner har valgt å lage en egen helse- og sosialplan, andre har valgt å ta disse tjenestene inn som en naturlig del av en mer omfattende kommuneplan. Den nærmere detaljeringen av helse- og sosialtjenestenes omfang blir gjort ved de årlige budsjettvedtakene i kommunestyret. Finansieringen av kommunehelsetjenesten skjer dels gjennom skatter direkte til kommunen, dels gjennom rammeoverføringer og øremerkede tilskudd fra staten og dels gjennom egenbetaling fra tjenestemottakerne.

Selv om helsetjenestene og sosialtjenestene som kommunen skal yte har sitt lovmessige grunnlag i ulike lover, forutsettes kommunen å samordne disse tjenestene der dette er faglig forsvarlig. Ikke minst gjelder dette innen pleie- og omsorgstjenestene. Her er det slik at selve boligtilbudet, for eksempel i et aldershjem eller en omsorgsbolig, er et sosialtjenestetiltak, mens de nødvendige sykepleietjenestene er et helsetjenestetiltak. I sykehjem er både botilbudet og sykepleien definert som helsetjeneste.

Statsforvalteren har tilsyn med kommunens sosialtjenester, og fra 1. januar 2012 overtok statsforvalteren ansvaret som tidligere hadde ligget under Helsetilsynet i fylket.

Kommunene kan samarbeide med hverandre eller med helseforetaket om løsningen av oppgaver innen helsetjenesten. Der det finnes hensiktsmessig, og kommunene ikke selv kommer frem til det, kan slikt samarbeid også pålegges kommunene av staten gjennom statsforvalteren.

Dersom en person mener at hen ikke har fått oppfylt kravet på nødvendige helse- og omsorgstjenester, kan vedkommende klage til statsforvalteren. Bestemmelsene om dette finnes i § 7-2 i pasient- og brukerrettighetsloven. En klage sendes til kommunen, som sender den videre til statsforvalteren dersom ikke vedtaket omgjøres av kommunen.

• fastlegeordningen
• helsevesenet
• spesialisthelsetjenesten
• reformer i helsetjenestene

• Lovdata: Helse- og omsorgstjenesteloven
• Lovdata: Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen
• Lovdata: Folkehelseloven
• Lovdata: Pasient- og brukerrettighetsloven