Salpeterkrigen
| Salpeterkrigen | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Grensekonflikt mellom Bolivia og Chile | |||||||||
 Kartet viser territoriale-endringer som følge av krigen | |||||||||
| |||||||||
| Stridende parter | |||||||||
 Peru  Bolivia |  Chile | ||||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||||
| Perus President
Aurelio García y García | Chiles President
Domingo Santa Maria (1881–1886) | ||||||||
| Styrker | |||||||||
| 1879 Bolivias hær: 2 300 soldater | 1879 Chiles hær: 4 000 soldater | ||||||||
| Tap | |||||||||
| 10 467 Drepte/Sårede (9 103[3]) Pisagua, Iquique, Mollendo, Supe, Chorrillos, Miraflores, Concepción, San Pablo, bombet eller brent | 2 825[3] Drepte 7 347[3] Sårede Ingen byer ble rammet. | ||||||||
Salpeterkrigen (eller Stillehavskrigen) ble kjempet mellom Chile og fellesstyrker fra Peru og Bolivia i årene 1879 til 1884. Krigen førte til at Chile tiltvang seg flere malm- og mineralrike områder. Krigen kalles også for Stillehavskrigen. Som en følge av krigen mistet Bolivia adgangen til Stillehavet og ble et land uten kyststripe, samtidig som Peru mistet provinsen Tarapacá til Chile. Chile utvidet sitt territiorium nordover med omkring 600 km langs kysten.
Gjensidig forsvarstraktat av 1873
[rediger | rediger kilde]
I 1872 trodde Perus utenriksminister José de la Riva-Agüero at Chile ville bruke sine nyanskaffede panserskip for å innta den bolivianske kysten. Han ønsket at Peru skulle bruke sin maritime innflytelse på å få slutt på konfliktene før saken kom helt ut av kontroll. Marskalk Ramon Castilla hadde også advart Peru mot et mulig chilensk angrep og rådet Peru til å kjøpe to krigsskip for hvert eneste krigsskip som Chile kjøpte. Men pengemangel hindret den peruanske regjeringen fra å følge Castillas råd. Den 6. februar 1873, undertegnet Peru og Bolivia en forsvarstraktat om militært samarbeid og gjensidig forsvar som skulle garantere uavhengighet, suverenitet og territorial integritet for begge landene. Det var også en klausul om å hemmeligholde dette samarbeidet inntil det ble nødvendig å benytte seg av dette. Men allikevel visste Chile, gjennom sin ambassadør Carlos Walker Martínez, om avtalen siden 1874. Walker nevnte til og med traktaten i sin bok fra 1876 "Pajinas De Un Viaje Al Traves De La Amerika Del Sur". Chile fikk også høre om traktaten gjennom en annen minister i 1877, da Argentinas senat drøftet invitasjonen til å delta i Peru og Bolivia sin forsvarsallianse.[4] [5][6][7]
Grensetraktaten av 1874
[rediger | rediger kilde]I 1874 erstattet Chile og Bolivia sin grensetraktat fra 1866 med en ny traktat som skulle gi Bolivia myndighet til å samle inn alle skatteinntektene mellom den 23. og 24. breddegrad, noe som bandt skattesatsene på chilenske bedrifter i hele 25 år inntil Bolivia åpnet opp. Traktaten innebar imidlertid visse begrensninger for Bolivia, ved at ingen ny skatt kunne tillegges, og at satsene ikke skulle kunne økes innenfor perioden. Chilenske selskaper sto for det meste av utnyttelsen av Atacamas kystregion. Den 26. desember 1874, ankom det nybygde panserskipet Cochrane til Valparaiso i Chile, og den forble i Chile inntil ferdigstillelsen av Blanco Encalada i 1875 endret maktbalansen i Stillehavet i Chiles favør. Dermed ble den argentinske undertegnelsen av alliansetraktaten utsatt.
Til tross for begrensningene i traktaten fra 1874, etablerte Bolivia i februar 1878 en ny skatt på det chilenske selskapet Compañía de Salitres y Ferrocarril i Antofagasta. Da Chile protesterte mot den nye skatten og nektet å betale, opphevet den bolivianske regjeringen lisensen til det chilenske Nitrat-selskapet. Bolivia beslagla hele selskapets eiendom og utlyste auksjon. Dagen for auksjonen, 14. februar 1879 gikk 200 chilenske soldater inn i Antofagasta, for å hindre iverksettelsen av denne. Inntoget skjedde udramatisk og under applaus fra byborgerne som i all hovedsak var chilenere.
Krigsutbrudd
[rediger | rediger kilde]
Den 1. mars 1879 utstedte regjeringen i Bolivia et dekret der landet erklærte krig med Chile, samt utvisning av chilenske innbyggere, beslagleggelse av deres eiendeler, eiendom og investeringer.
Peru prøvde å megle, men da Bolivia sa at de var i krig så ble situasjonen forverret. Bolivia og Peru hadde en gjensidig forsvarspakt. Bolivia ba derfor Peru om å mobilisere snarest, men Chile på sin side krevde at Peru øyeblikkelig skulle erklære sin nøytralitet. Men Peru motsatte seg begge kravene, dermed så erklærte Chile krig mot begge nasjoner den 5. april. Den påfølgende dagen så aksepterte Peru alliansen med Bolivia.
Salpeterkrigen foregikk over en femårsperiode på forskjellige arenaer, inkludert Atacamaørkenen samt Perus ørken og fjellpartier. Det første slaget var slaget ved Topáter. Det første året lå fokuset mest på marine-slaget i Stillehavet, da Chile kjempet i verdens tørreste ørken for å etablere en sjøbasert forsyningslinje for sine styrker. Til tross for at den peruanske hæren var suksessfulle i begynnelsen, så kom den chilenske marinen sterkt tilbake. I tiden etterpå, beseiret Chiles hær de dårlig utrustede bolivianske og peruanske hærene på slagmarken. Dette bidro sterkt til Bolivias nederlag og tilbaketrekning i slaget ved Tacna den 26. mai 1880, samt Perus nederlag etter slaget om Arica den 7. juni.
Stridens klimaks fant sted 1881 da chilenerne okkuperte Lima. Konflikten gikk da over til å bli en geriljakrig, fordi sivilbefolkningen mobiliserte og gjorde motstand sammen med restene av Perus hær. Felttoget i Breña var ganske suksessfull, sett fra motstandsbevegelsens side, men det endret ikke utfallet av krigen. Etter Perus nederlag i slaget ved Huamachuco, undertegnet Chile og Peru Ancón traktaten, den 20. oktober 1883. Bolivia undertegnet en avtale om våpenstillstand med Chile i 1884.
Chile tok kontroll over peruanske Tarapacá og den omstridte bolivianske havnebyen Antofagasta, og blokkerte dermed Bolivias kysttilgang. I tillegg tok de midlertidig kontroll over de peruanske provinsene Tacna og Arica. I 1904 signerte Chile og Bolivia en fredsavtale slik at grensene ble definitive. Situasjonen mellom Chile og Peru ble forverret da 1893 avtalen angående skjebnen til provinsene Arica og Tacna ikke ble overholdt. Kolonisering og voldelig chilenifisering av territoriene, resulterte i et brudd i 1911. I 1929 ble det imidlertid inngått et kompromiss, hvor Chile fikk Arica, mens Tacna gikk til Peru, men det løste ikke uvennskapet. Politiske konflikter mellom disse nabolandene skriver seg ofte tilbake til denne konflikten.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Chiles grenser var årsaken til mange konflikter gjennom hele 1800-tallet, og salpeterkrigen var en av de større konfliktene som brøt ut på grunn av Chiles utvidelse av sine egne grenser. Den egentlige årsaken for salpeterkrigen var naturresursene som fantes i Bolivia og Peru. Konflikten begynte allerede i 1866 mellom Chile og Bolivia hvor Chile gjorde krav på flere av Bolivias kystbyer samt den viktige havnebyen Antofagasta. Antofagasta var særlig viktig ettersom havnen hadde ansvar for å sende ut store mengder av de mineralene man gravde ut i Andesfjellene.
Det ble i 1886 inngått et kompromiss mellom Bolivia og Chile og den bolivianske presidenten skrev under på en avtale som tilsa at chilenerne ikke ville måtte betale mere i skatt til Bolivia for bruken av den viktige havnen. Likevel ble det kun ett år senere foretatt en liten skatteøkning.[8] Chile protesterte på økningen som rammet chilenske entreprenører og gruvearbeidere i Tarapacá og Antofagasta.
Situasjonen ble anspent da de bolivianske myndighetene ville sende styrker til området for å kreve inn skatten som chilenerne nektet å betale. Når de chilenske myndighetene fikk greie på dette så de nå en god mulighet til å styrke Chiles posisjon i disse områdene samt ekspandere det chilenske land-territoriet.[9]
Situasjonen gikk fram og tilbake de neste ti årene, før Chile den 14. februar 1879 satte chilenske tropper på boliviansk jord. 1. mars samme år erklærte Bolivia sammen med Peru krig mot Chile.
Sammenligning av militære styrker
[rediger | rediger kilde]Da krigen brøt ut hadde Perus hær totalt 5 241 menn i sine rekker, organisert i sju infanteri bataljoner, tre kavaleri skvadroner og to artilleri regimenter.[10] De vanligste riflene i hæren var de franske Chassepot og Minié rifler. Artilleriet bestod av totalt tjueåtte kanoner, for det meste britiske Blakely kanoner, samt fire mitraljøser. Mesteparten av artilleriet skrev seg tilbake fra 1866, og hadde blitt innkjøpt til Chincha Islands krigen mot Spania.[11] Geværfestene som kavaleriet brukte var altfor små og underlegne i forhold til chilenernes.[11]
Den bolivianske hæren telte bare 2 175 soldater, fordelt på tre infanteri regimenter, to kavaleri skvadroner og to avdelinger artilleri. Colorado Bataljonen, President Dazas personlige vakt var bevæpnet med Remington rifler, mens de resten av hæren måtte ta til takke med det de hadde for hånden, som flintlås-geværer og musketter. Artilleriet hadde tre kanoner og fire mitraljøser, mens kavaleriet hadde knapphet på hester slik at en del måtte ri på muldyr.[11]
Den chilenske hæren derimot, var velutstyrt.[12][13][14][15] selv om de i begynnelsen bare hadde 2 694 soldater. Den 5. april, da Chile formelt erklærte krig, så hadde hæren økt til 7 906 mann. Infanteriet var utstyrt med moderne belgiske M1870 Comblain rifler, som Chile hadde bortimot 13 000 stykker av. Chile hadde også Grass, Minie, Remington og Beaumont rifler som brukte omtrent samme kaliber, (11 mm). Artilleriet hadde syttifire kanoner, hvorav mesteparten var av merkene Krupp og Limache, og hele seks mitraljøser. Kavaleriet deres brukte franske sabler samt Spencer og Winchester karabiner.[16]
De forskjellige kildene har en del variasjoner i skipenes hastighet og bestykning. Noen av forskjellene kan skyldes at de har evaluert skipene på forskjellige tidspunkt..
Cap. Jorge Ortiz Sotelo[17]
| Krigsskip | Tonn) | Heste- krefter |
Hastighet (Knop) |
Panser- tykkelse (tommer) |
Hoved Bestykning | Bygget År |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Cochrane
|
3,560 | 3,000 | 9–12.8 | inntil 9 | 6x9 tommer | 1874 |
| Blanco Encalada
|
3,560 | 3,000 | 9–12.8 | inntil 9 | 6x9 tommer | 1875 |
| Esmeralda
|
854 | 200 | 8 | tre | 16x32–2x12-pundere | 1855 |
| O'Higgins
|
1,101 | 300 | 12 | tre | 3x115–2x70–2x12–pundere | 1874 |
| Chacabuco
|
1,101 | 300 | 11 | tre | 1x115–2x70–2x12–pundere | 1874 |
| Covadonga
|
412 | 140 | 7 | tre | 2x70–3x40–pundere | 1859 |
| Magallanes
|
772 | 260 | 11.5 | tre | 1x115–1x64–2x20–pundere | 1874 |
| Abtao
|
1,051 | 300 | 8 | tre | 3x115–3x30–pundere | 1870 |
| Huascar
|
1,130 | 1,200 | 10–11 | 4½ | 2x300–pundere | 1865 |
| Independencia
|
2,004 | 1,500 | 12–13 | 4½ | 2x150–pundere | 1865 |
| USS Oneota (1864)
|
1,034 | 320 | 6 | 10 | 2x500–pundere | 1864 |
| USS Catawba (1864)
|
1,034 | 320 | 6 | 10 | 2x500–pundere | 1864 |
| Unión
|
1,150 | 320 | 13 | tre | 12x68–1x9–pundere | 1864 |
| Pilcomayo
|
600 | 180 | 10.5 | tre | 2x70–4x40–pundere | 1864 |
Se også
[rediger | rediger kilde]
- Slaget ved Angamos
- Slaget om Arica
- Slaget ved Chipana
- Slaget ved Chorrillos
- Slaget ved La Concepción
- Slaget ved Pisagua
- Slaget ved Tacna
- Slaget ved Tarapacá
- Slaget ved Topáter
- Slaget ved Punta Gruesa
- Slaget ved Iquique
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Basadre, 1964
- ^ Sater, 2007, side 263
- ^ a b c Sater, side 348–349 tabell 22 og 23. Tallene regner ikke med krigsfanger (fra "Rimac" og "Esmeralda") eller desertører.
- ^ «Charles Edmond Akers, A History of South America, Page 439». Books.google.com. Besøkt 28. februar 2012.
- ^ «Sir Clements Robert Markham, ''The war between Peru and Chile, 1879–1882'' (Sampson Low. Marston, Searle & Rivington, 1882), pp. 86–87». Books.google.com. Besøkt 28. februar 2012.
- ^ «Dolores Luna-Guinot, ''Conspiracy in Mendoza'' (Trafford Publishing, 2009), 316». Books.google.com. Besøkt 28. februar 2012.
- ^ «Columbia studies in the social sciences — Columbia University. Faculty of Political Science, Herbert Millington — Google Books». Books.google.com. Besøkt 28. februar 2012.
- ^ http://lcweb2.loc.gov/frd/cs/botoc.html
- ^ http://lcweb2.loc.gov/frd/cs/cltoc.html
- ^ English 1985, s. 372
- ^ a b c Scheina 2003, s. 377
- ^ Farcau 2000, s. 48
- ^ English 1985, s. 75
- ^ Stanislav Andreski Wars, revolutions, dictatorships: studies of historical and contemporary problems from a comparative viewpoint page 105:
- (...) Chile's army and fleet were better equipped, organized and commanded(...)
- ^ Helen Miller Bailey, Abraham Phineas Nasatir Latin America: the development of its civilization page 492:
- Chile was a much more modernized nation with better-trained and better-equipped
- ^ Scheina 2003, s. 376–377
- ^ Cap. Jorge Ortiz Sotelo, Miguel Grau, side 70–71.
- ^ Sater, 2007 (side=113–114) "De forskjellige kildene har en del variasjoner i skipenes hastighet og bestykning. Noen av forskjellene kan skyldes at de har evaluert skipene på forskjellige tidspunkt."
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- William F. Sater (2007). Andean Tragedy: Fighting the War of the Pacific, 1879–1884. Lincoln and London: University of Nebraska Press. ISBN 978-0-8032-4334-7.
- William F. Sater (1986). Chile and the War of the Pacific. Lincoln and London: University of Nebraska Press. ISBN 978-0-8032-4155-8.
- Robert L. Scheina (2003). Latin America's Wars: The age of the caudillo, 1791–1899. Potomac Books, Inc. ISBN 978-1-57488-450-0.
- Adrian J. English (1985). Armed forces of Latin America: their histories, development, present strength, and military potential. Jane's Information Group, Incorporated. ISBN 978-0-7106-0321-0.
- Bruce W. Farcau (2000). The Ten Cents War, Chile, Peru and Bolivia in the War of the Pacific, 1879–1884. Westport, Connecticut, London: Praeger Publishers. ISBN 978-0-275-96925-7. Besøkt 17. januar 2010.
- Hipólito Gutierrez (1956). Crónica de un soldado de la Guerra del Pacífico (Chronicle of a soldier in the Pacific War) (PDF) (på spansk). 1. Santiago de Chile, Chile: Editorial del Pacífico.
- William Jefferson Dennis (1927). Documentary history of the Tacna-Arica dispute from University of Iowa studies in the social sciences. 8. Iowa: University Iowa City.
- Paz Soldan, Mariano Felipe (1884). Narracion Historica de la Guerra de Chile contra Peru y Bolivia (Historical narration of the Chile's War against Peru and Bolivia) (på spansk). Buenos Aires, Argentina: Imprenta y Libreria de Mayo, calle Peru 115.
- Rosales, Justo Abel (1984). Mi campaña al Perú, 1879–1881 (My campaign to Peru, 1879–1881) (PDF) (på spansk). 1. Concepción, Chile: Editorial de la Universidad de Concepción. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2007.
- Carlos Milla Batres (1994). Enciclopedia biográfica e histórica del Perú: siglos XIX-XX. Michigan: Editorial Milla Batres. s. 71. ISBN 978-958-9413-00-5. Besøkt 22. juli 2009.
- Instituto de Estudios Histórico-Marítimos del Perú (2004). Historia marítima del Perú, Volume 2; Volume 11. Lima, Peru: Instituto de Estudios Histórico-Marítimos del Perú. ISBN 978-9972-633-05-8. Besøkt 17. januar 2009.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) War of the Pacific – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Óleos de la Guerra del Pacífico – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Jorge Basadre (1964). «Historia de la Republica del Peru, La guerra con Chile (History of Peru, The War on Chile)» (på spansk). Lima, Peru: Peruamerica S.A.,. Arkivert fra originalen 10. oktober 2008.
- The United States and the Bolivian Seacoast Online-bok av den bolivianske historikeren og diplomaten Jorge Gumucio Granier
- Årsaker til og konsekvenser av Stillehavskrigen, 1879-1883. (engelsk)
- Página de la Marina de Guerra del Perú
- Los héroes olvidados de Mauricio Pelayo González
- Sociedad de Estudios Históricos Coronel EP Arnaldo Panizo Avasolo
- Guerra del Pacífico según la armada chilena
- Guerra del Pacífico según el historiador Juan del Campo Rodríguez
