Hopp til innhold

Port-Royal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Utsyn over Port-Royal, av Louise-Magdeleine Horthemels (1686-1767)[1] ca 1710.
Port-Royal

Port-Royal (egentlig Port-Royal des Champs, «Port-Royal i engene») var et cistercienserkloster i Chevreuse-dalen,[2] fortsatt med synlige rester[3] omkring 13 km sørvest for Versailles.

Nonneklosteret

[rediger | rediger kilde]

Klosteret ble stiftet i 1204 av Mathilde de Garlande,[4] konen til Bouchard de Marly, deltaker i albigenserkorstoget ledet av grev Simon de Montfort (1160-1218) som falt under beleiringen av Toulouse.[5] Montfort var gift med Alix de Montmorency, en av Marlys slektninger. På slutten av 1500-tallet var Port-Royal sunket i glemsel, bebodd av tolv nonner. Etter tidens skikk ble en ti år gammel pike innsatt som abbedisse 5. juli 1602, Jacqueline Marie Angélique Arnauld («moder Angélique») (1591–1661), datter av en sakfører i Paris. Sin posisjon hadde hun sin morfar å takke for: han var venn av Frankrikes konge Henrik 4. Arnauld-familien bekostet en renovering av klosteret.[6]

Port-Royal var høyt aktet for nonnenes strenge livsførsel som skyldtes at klosteret var påvirket av Cornelius Jansens bevegelse. Jansenismen ønsket å gjenopprette kirken slik den mente den var før skolastikken vant frem, en kirke slik Augustin ønsket den. Men jesuittene hadde jansenistene sterkt mistenkt for kjetteri, og da Jansens bok Augustinus ble utgitt posthumt i 1640, forverret forholdet seg. Port-Royals forsvarer var «moder Angéliques» bror, teologen Antoine Arnauld, men for vanlige folk smeltet nok klosteret, Arnaulds teologi og familien Arnaulds interesser noe sammen.[7]

Så brøt borgerkrigen ut, der mange av jansenistenes venner - men ikke lederne - sympatiserte med opprørerne. Jesuittene lyktes da å overbevise kardinal Mazarin om at jansenistene var farlige motstandere. Fra 1650-tallet kom det også pavelige bannbuller mot jansenistene, som aldri hadde ønsket å bryte med pavestolen. Mange ble forfulgt og angitt, og klosteret måtte regne med å bli stengt. Da kom redningen i form av Blaise Pascal som ble jansenist i 1646. Nå så han det som sin plikt å komme klosteret til hjelp, og i januar 1656 utkom det første av atten anonyme «brev til en venn på landsbygden», Lettres provinciales. Brevenes styrke lå mye i at Pascal som vitenskapsmann droppet barokktidens svulstige skriftspråk og formulerte seg i klar tale, der han gjennomgikk og avslørte jesuittenes løgner. Pascal lyktes å snu opinionen såpass at jansenismen ikke ble undertrykt.[8]

Jansenismen

[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra reformene som Angélique Arnauld gikk i gang med i 1608, byr klostrets historie på lite av allmenn interesse før omkring ti år etter stiftelsen (1625) av et datterkloster i forstaden Saint-Jacques i Paris, da klostret kom under innflytelse av Jean Duvergier de Hauranne (1581-1643), abbed i St. Cyran-klosteret, Cornelius Jansens venn og stifter av jansenismen. Duvergier ble fengslet for sin motstand mot kardinal de Richelieu.[9]

Duvergiers religiøse oppfatninger spredte seg raskt blant nonnene i datterklosteret i Paris, samt blant familien Arnaulds slektninger og venner, og han påvirket Antoine le Maistre (1608-58), en søstersønn til moder Angélique, i 1637 til å forsake sine fremtidsutsikter som advokat og heller trekke seg tilbake fra verden.[10] Han bosatte seg i Port-Royal, som stod tomt etter at nonnene hadde flyttet til Paris. I 1638 bosatte seg der også hans yngre brødre Simon de Séricourt (1611-58) og Louis Isaac (1613-84), bedre kjent under sitt valgte navn Louis-Isaac Lemaistre de Sacy. Atskillige andre likesinnede venner tilkom, slik at tallet på les solitaires de Port-Royal i 1646 var steget til tolv, ikke medregnet korttidsbesøkende som Pascal og andre.

Også Pascals søster Jacqueline (død 1661) dro dit, og hans søsters datter Marguerite Périer (født rundt 1645, ukjent dødsår). Périer ble senere Pascals biograf.[11] I åtteårsalderen, i mars 1656, la hun et relikvie som nettopp var ankommet klosteret, en torn fra Kristi tornekrone, mot det syke venstreøyet sitt (en fistula lachrymalis, fistel i tårekanalen) og ble angivelig kurert.[12] Dette jærtegnet gjorde et sterkt inntrykk på Pascal som satte tornekronen i seglet sitt, og hendelsen var utgangspunkt for hans Pensées som han begynte på året etter.[13]

Et annet varig minne skapte disse solitaireseneboere»)i de lærebøker som de ofte utga i samarbeid: Logique (egentlig Art de penser), Méthode latine, Méthode grecque, Racines grecques, Essais de morale, Histoire ecclésiastique, samt en oversettelse av Bibelen (kalt Bible de Sacy) med flere. De mest fremstående blant lærerne var Antoine Arnauld, Claude Lancelot](1615-95) og Pierre Nicole, og blant disiplene kan nevnes Jean Racine, Lenaint de Tillemont og Achille de Harlay.

I 1648 vendte moder Angélique og noen nonner tilbake fra Paris til Port-Royal, som i mellomtiden var blitt renovert ved dreneringsarbeider av les solitaires, som da flyttet til les Granges, en utgård under klostret. Samme år kom Antoine Arnauld dit, og fra den tiden var klosteret nært knyttet til jansenismen.[trenger referanse] Med Ludvig XIVs overtakelse av regjeringsmakten kom de store angrepene. I 1660 ble les petites écoles forbudt, og i april 1661 måtte de to klostrene sende bort sine pensjonærer, postulantinner og noviser.[trenger referanse]

Klostrene ble i 1664 lagt under interdikt som ble opphevet først i 1669, etter at nonnene hadde underskrevet et bønnskrift til erkebiskopen av Paris, der de fordømte fem av jansenistenes læresetninger.[trenger referanse] Port-Royal de Paris ble skilt fra moderklostret, og sistnevnte fikk bare 2/3 av klosterformuen, selv om dette i det vesentlige kom fra familien Arnauld. I de følgende roligere årene vendte flere av les solitaires tilbake til Port-Royal. Mange av samfunnets fremste menn og kvinner slo seg atter ned der.[trenger referanse] Nonnene fikk motta elever, men ikke oppta noen noviser, noe som førte til at antallet sank.

Søstrene utviste en seig motstand i flere årtier mot den politiske og kirkelige kamp mot klostrene som ble gjenopptatt i 1679.[trenger referanse] Klemens XIs bulle mot jansenistene i 1705 gav dødsstøtet til klosteret: forbudet mot å oppta noviser ble skjerpet, ingen ny abbedisse fikk velges, og klosteret måtte betale en skatt på 6 000 livres til klosteret i Paris.

Oppfatningen av jansenismen som kjetteri ødela Port-Royals omdømme, og nonnene ble bortvist i 1709. Et lite kapell og em duekleiv står igjen.[14] Klosteret ble revet på kongens ordre i 1711.[15]

Port-Royal i Paris førte en ubemerket tilværelse til 1790, da det også ble oppløst.[trenger referanse]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Louise-Magdeleine Horthemels»
  2. ^ Chevreuse-dalen
  3. ^ Port-Royal som det ses i dag
  4. ^ «Port-Royal»
  5. ^ Store norske leksikon (2005-07): «Simon de Montfort l'Amaury - greve» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 24. november 2023 fra [1]
  6. ^ «Port-Royal»
  7. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 344), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
  8. ^ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 345)
  9. ^ «Jean Duvergier», Britannica
  10. ^ «Antoine de Maistre», encyclopedia.com
  11. ^ «Marguerite Périer», encyclopedia.com
  12. ^ «Marguerite Périer», biblicalencyclopedia
  13. ^ Hans Sørensen: Om Pascal i Verdens litteraturhistorie bind 4 (s. 199), Cappelens forlag 1972, ISBN 82-574-0065-3
  14. ^ Bilder fra Port-Royal des Champs
  15. ^ Musée national de Port-Royal de Champs

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]