De tretten kolonier

Thirteen Colonies De tretten kolonier
Engelske kolonier (1607–1707) Britiske kolonier (1707–1776)
← 1607–1776 →
Storbritannias flagg
Plasseringa til USA De tretten kolonier overlagt dagens grenser
Hovedstad	Administrert fra London i England
Språk	Engelsk, fransk, urfolkspråk
Religion	Anglikansk kristendom, protestantisme, jødedom, romersk-katolsk kristendom, indianerreligioner
Styreform	Konstitusjonelt monarki
Konge
- 1607–1625	Jakob I av England (første)
- 1760–1783	Georg III av Storbritannia (siste)
Historie
- Kolonien Roanoke	1585
- Kolonien Virginia	1607
- New England	1620
- Kong Karl II gir charter for Rhode Island- og Providence-plantasjene	1663
- Rupert's Land	1670
- Freden i Utrecht	1713
- Den amerikanske uavhengighetserklæringen	1776
- Freden i Paris	1783
Innbyggere
- 1625 (est.) est.	1 980
- 1775 (est.) est.	2 400 000
Valuta	Britisk pund, varepenger, kolonivaluta Bills of Credit
I dag en del av	USA

Artikkelen inngår i serien om USAs historie
Periode
Før 1497 1497–1776 1776–1789 1789–1849 1849–1865 1865–1918 1918–1945 1945–1964 1964–1980 1980–1988 1988–

De tretten kolonier var en gruppe britiske kolonier på østkysten av Nord-Amerika. Koloniene ble etablert på 1500- og 1600-tallet, og erklærte uavhengighet i 1776 for å danne Amerikas forente stater. De tretten koloniene var: Kolonien Delaware, Provinsen Pennsylvania, Provinsen New Jersey, Provinsen Georgia, Kolonien Connecticut, Provinsen Massachusetts Bay, Provinsen Maryland, Provinsen Sør-Carolina, Provinsen New Hampshire, Kolonien Virginia, Provinsen New York, Provinsen Nord-Carolina, og Rhode Island-kolonien og Providence-plantasjene.

De tretten koloniene hadde svært like politiske, konstitusjonelle og rettslige systemer, og var hovedsakelig befolket av engelsktalende protestanter. De var kun deler av Storbritannias besittelser i Den nye verden, hvorav også dagens Canada og Karibia, samt Øst- og Vest-Florida var en del. På 1700-tallet styrte de britiske myndighetene koloniene med en merkantilistisk politikk, hvori den sentrale regjering administrerte besittelsene for å maksimere moderlandets økonomiske velstand. De tretten kolonier hadde dog en høy grad av selvstyre, samt aktive lokalvalg, og de begynte i tiltakende grad å motstå Londons krav om ytterligere kontroll. På 1750-tallet begynte koloniene å samarbeide med hverandre, i stedet for direkte med Storbritannia. Disse interkoloniale aktiviteter og forhold dyrket frem en følelse om delt amerikansk identitet, og førte til ønsker om vern av kolonistenes «rettigheter som engelskmenn», samt populariseringen av prinsippet «ingen skattlegging uten representasjon». Konflikt med Storbritannias myndigheter førte til Den amerikanske revolusjon, hvori koloniene etablerte en kontinental kongress, og erklærte selvstendighet i 1776.

De tretten koloniene

Hver av de tretten koloniene utviklet sitt eget selvstyresystem, hovedsakelig basert på at landeiende selvstendige jordbrukere stemte om deres lokale og provinsielle regjering, samt tjenestegjorde i lokale juryer. I noen av disse koloniene, særlig Virginia, Nord- og Sør-Carolina og Georgia, var det også betydelige andeler afrikanske slaver. Etter en rekke demonstrasjoner mot og protester over skatter på 1760- og 1770-tallet forente koloniene seg politisk og militært mot den britiske myndighet, og utkjempet Den amerikanske revolusjonskrig mellom 1775 og 1783. Juli 1776 dannet de en ny statsdannelse ved navn «Amerikas forente stater» (engelsk: United States of America), og erklærte uavhengighet. Den nye staten nådde målet om selvstendighet ved seier i Den amerikanske revolusjonskrig, med hjelp fra Frankrike, Nederland og Spania.

Andre kolonier i Den nye verden

Foruten disse tretten kolonier hadde Storbritannia et utvalg andre kolonier i Den nye verden. Koloniene i Britisk Vestindia, Newfoundland, Provinsen Quebec, Nova Scotia, Prince Edward Island, Bermuda, og Øst- og Vest-Florida forble i hovedsak lojale overfor kronen gjennom hele krigens gang (selv om Spania erobret Florida i løpet av krigen). Selv om det var en viss sympatisering med patriotenes sak i flere av koloniene, utelukket deres geografiske isolering og den britiske marinemaktens dominans enhver effektiv deltakelse. I tilfellene med Québec og Florida hadde den britiske krone nylig ervervet disse landområdene, og derfor gjaldt ikke mange av de tretten koloniers problemer dem.

Vekst

Britiske kolonier i Nord-Amerika ca. 1750:
1: Newfoundland; 2: Nova Scotia; 3: De tretten kolonier; 4: Bermuda; 5: Bahamas; 6: Britisk Honduras (var spansk i 1750, men ble britisk i 1798); 7: Jamaica; 8: De britiske Leewardøyene og Barbados

Kolonier i Nord-Amerika mellom 1763–76, og illustrasjon av territorialkrav

I 1775 gjorde Storbritannia krav på de røde og rosa områdene av dette kartet, mens Det spanske imperiet gjorde krav på de oransje. Det røde området er bosetningsområdet; størstedelen av befolkningen levde innenfor 80 kilometer fra havet.

Delstatenes landkrav basert på kolonicharter, samt senere avståelser til USAs regjering i perioden 1782–1802

Samtidige dokumenter pleier som regel å oppføre de tretten britiske koloniene i Nord-Amerika i geografisk rekkefølge, fra nord til sør.^{[trenger referanse]}

New England-koloniene

• Provinsen Massachusetts Bay – senere delstatene Massachusetts og Maine – en kronkoloni
• Provinsen New Hampshire – senere delstaten New Hampshire – en kronkoloni
• Rhode Island-kolonien og Providence-plantasjene – senere delstaten Rhode Island – en kronkoloni
• Kolonien Connecticut – senere delstaten Connecticut – en kronkoloni

Midtkoloniene

• Provinsen New York – senere delstatene New York og Vermont – en kronkoloni
• Provinsen New Jersey – senere delstaten New Jersey – en kronkoloni
• Provinsen Pennsylvania – senere delstaten Pennsylvania – en proprietærkoloni
• Kolonien Delaware (før 1776: Lower Counties on Delaware) – senere delstaten Delaware – proprietærkoloni

Sørkoloniene

(Virginia og Maryland utgjorde Chesapeake-koloniene)

• Provinsen Maryland – senere delstaten Maryland – en proprietærkoloni
• Kolonien Virginia – senere delstatene Virginia, Kentucky, og Vest-Virginia – en kronkoloni
• Provinsen Nord-Carolina – senere delstaten Nord-Carolina and Tennessee – en kronkoloni
• Provinsen Sør-Carolina – senere delstaten Sør-Carolina – en kronkoloni
• Provinsen Georgia – senere delstaten Georgia samt norddelene av Alabama og Mississippi – en kronkoloni

Andre inndelinger før 1730

Dominion of New England

Opprettet i 1685 gjennom et dekret fra James II som konsoliderte Maine, New Hampshire, Kolonien Massachusetts Bay, Kolonien Plymouth, Rhode Island, Connecticut, Provinsen New York, East Jersey, og West Jersey til én større koloni. Eksperimentet kollapset etter Den ærerike revolusjon i 1688–89, og de ni tidligere koloniene ble reetablert som separate enheter i 1689.

Kolonien Massachusetts Bay

Kolonisert i 1630 av puritanere fra England. Kolonicharteret ble opphevet i 1684, og et nytt charter som etablerte en forstørret utgave av Provinsen Massachusetts Bay ble utstedt i 1691.

Provinsen Maine

Kolonisert i 1622 (et tidligere forsøk på å etablere Kolonien Popham i Sagadahoc i Maine (nær dagens Phippsburg og Popham Beach State Park) i 1607 ble forlatt etter kun ett år). Massachusetts Bay Colony gjorde krav på Maine-territoriet (da begrenset til de sydligste områder av dagens Maine) på 1650-tallet. Deler av Maine øst for elven Kennebec var også del av New York i siste halvdel av 1600-tallet. Disse områdene ble formelt gjort til en del av Provinsen Massachusetts Bay i charteret utstedt i 1691.

Kolonien Plymouth

Kolonisert i 1620 av pilegrimer. Plymouth ble integrert inn i Provinsen Massachusetts Bay i charteret utstedt i 1691.

Kolonien Saybrook

Grunnlagt i 1635 og slått sammen med Kolonien Connecticut i 1644.

New Haven Colony

Kolonisert sent i 1637. New Haven ble absorbert av Kolonien Connecticut med utstedelsen av Connecticut-charteret i 1662, dels som en avstraffelse fra Karl II for å ha huset dommerne som dømte kong Karl I til døden.

East Jersey and West Jersey

Kolonisert som del av Ny-Nederland på 1610-tallet; New Jersey ble erobret (sammen med New York) av engelske styrker i 1664. New Jersey ble delt inn i to separate kolonier i 1674, som ble gjenforent i 1702.

Provinsen Carolina

Grunnlagt i 1663. Kolonien Carolina ble delt i to kolonier, Nord-Carolina og Sør-Carolina i 1712. Begge koloniene ble kronkolonier i 1729.

Befolkning

Merk at befolkningstallene er historikeres estimater; de inkluderer ikke de innfødte stammer som levde utenfor kolonienes jurisdiksjon. De inkluderer derimot de innfødte som levde under kolonistyret, samt slaver og «kontraktstjenere».

De amerikanske kolonienes befolkning

År	Befolkning
1625	1980
1641	50 000
1688	200 000
1702	270 000
1715	435 000
1749	1 000 000
1754	1 500 000
1765	2 200 000
1775	2 400 000

Innen 1776 var omtrent 85 % av den hvite befolkning av engelsk, irsk, skotsk eller walisisk opphav, samt 9 % av tysk opphav, og 4 % av nederlandsk. Disse befolkningene fortsatte å vokse i et hurtig tempo gjennom 1700-tallet, hovedsakelig grunnet høye fødselsrater og relativt lave dødsrater; innvandring var en liten faktor mellom 1774 og 1830. Over 90 % var bønder, med flere småbyer som også fungerte som havner som knyttet koloniøkonomien til den større britiske imperialøkonomien.

Slaver

Utdypende artikkel: Slaveri i De amerikanske koloniene

Slaver importert til det kontinentale Amerika

År	Antall
1620–1700	21 000
1701–1760	189 000
1761–1770	63 000
1771–1780	15 000
Totalt	287 000

Slaveri var både lovlig og praktisert i alle tretten kolonier. I de fleste tilfeller involverte det hustjenere eller gårdsarbeidere. Slaveriet hadde stor økonomisk betydning for de eksportorienterte tobakksplantasjene i Virginia og Maryland, samt Sør-Carolinas ris- og indigoplantasjer. Omtrent 287 000 slaver ble importert til De tretten kolonier, det vil si 2 % av de totalt tolv millioner slaver fraktet over Atlanteren fra Afrika. Størstedelen gikk til Karibias og Brasils sukkerplantasjer, hvor forventet levealder var lav, og slavebeholdningen kontinuerlig måtte etterfylles. I De tretten kolonier og USA var forventet levealder mye høyere; kombinert med en veldig høy fødselsrate vokste antallet kraftig grunnet fødselsoverskudd, og vokste til nesten fire millioner innen folketellingen i 1860. Fra 1770 til 1860 var den naturlige vekstraten til nordamerikanske slaver mye høyere enn hos noen befolkning i Europa, og var nesten dobbelt så høy som i England. Dette blir derimot forklart av meget høye fødselsrater: «amerikanske slaver nådde da like naturlige vekstrater som hvite, ikke på grunn av noen spesielle privilegier, men gjennom en prosess [bestående] av stor lidelse og materiell berøvelse.»

Religion og utdanning

Koloniene var religiøst mangfoldige. Religion stod sterkt i New England og andre punkter, men før Den første store vekkelsen på 1740-tallet var de fleste kolonistene religiøst inaktive. Den engelske anglikanske kirke ble offisielt etablert i de fleste områder i sør, men det var ingen biskoper, og kirker hadde kun lokale roller. Utdanning var utbredt i nordkoloniene, som hadde etablerte colleger og universiteter ledet av Harvard College, College of New Jersey (Princeton), og Yale College, mens College of William and Mary drev opplæring for Virginias elite. Offentlig skole var sjeldent utenfor New England.

Regjering

Utdypende artikkel: Kolonistyret i De tretten kolonier

Britenes rolle

Den kongelige regjering i London tok etter 1680 en økende interesse i kolonienes anliggende – som opplevde såpass sterk vekst i befolkning og rikdom at det kunne begynne å måle seg med hjemlandet. I 1680 var kun Virginia en kronkoloni, men innen 1720 var nesten halvparten av koloniene styrt av kronens guvernører. Disse guvernørene var valgt ut av kronen, og hadde tett tilknytning til regjeringen i London. Historikere i tiden før 1880-tallet pleide å vektlegge amerikanske nasjonalisme; etter dette ble den intellektuelle ledelse overtatt av the Imperial School – med Herbert L. Osgood, George Louis Beer, Charles McLean Andrews, og Lawrence H. Gipson i spissen. Denne skolen dominerte kolonienes historiografi til 1940-tallet, og la vekt på – samt ofte hyllet – oppmerksomheten London gav alle koloniene; det blir pekt på at det aldri var en fare for at en koloni skulle gjøre opprør eller ønske uavhengighet (før 1770-tallet).

Selvstyre

Britiske bosette ankom ikke de amerikanske koloniene med den intensjon å opprette et demokratisk system, men ved å gjøre det uten et landeiende aristokrati skapte de en bred velgermasse, og et fritt og frekvent valgmønster som verdsatte valgdeltagelse. Koloniene kunne tilby en mye bredere stemmerett enn England, eller noen annen stat. Hvite menn med nok eiendom kunne stemme frem medlemmer til forsamlingens underhus, og i Connecticut og Rhode Island kunne de til og med stemme frem en guvernør. En velgers «legitimitet» betydde å ha en «interesse» i samfunnet – slik den lovgivende forsamling i Sør-Carolina sa i 1716: «det er viktig og fornuftig, at ingen bortsett fra de som tar en interesse i Provinsen skal kunne være berettigede til å velge medlemmer av underhusets forsamling.» Kvinner, barn, kontraktstjenere og slaver var underordnet familieoverhodets interesser. Hovedkriteriet for å ha en «interesse» var eiendomseie, som var snevert basert i Storbritannia der 19 av 20 menn var politisk underlagt deres landeiere. Regjeringen i London tvang dette på sine kolonier, og ba guvernører ekskludere menn som ikke var freeholdere (det vil si «landeiere») fra stemmeurnene. Men land var derimot eid av så mange at mellom 50 % og 80 % av alle hvite menn var stemmeberettigede.

Den kolonipolitiske kultur la vekt på aktelse, slik at lokale notabiliteter var de som i hovedsak stilte og ble valgt; men ofte konkurrerte de mot hverandre, og måtte appellere til menigmenn for stemmer. Det var ingen politiske partier, og aspirerende lovgivere dannet ad hoc-koalisjoner bestående av familie, venner og naboer. Utenfor det puritanske New England brakte valgdagen alle menn fra landsbygda sammen til fylkessetet for å diskutere politikk, håndhilse på stormennene, møte gamle venner og lytte til taler, alt mens det ble skålt, spist, drukket, spilt og gamblet. De avla sin stemme ved å rope ut deres valg til klerken, mens tilhengere jublet eller buet. Kandidaten George Washington brukte 39 pund på goder til sine støttespillere, og kandidatene visste at de måtte «skjenke planterne (bosettere) med bumbo (en romdrikk).» Valg var dermed «karneval» hvor alle menn kunne være like i én dag, og de tradisjonelle begrensninger ble avslappet.

Den faktiske valgdeltagelsen varierte fram 20 % til 40 % av alle voksne hvite menn. Deltagelsen var høyere i Pennsylvania og New York, hvor langlevde fraksjoner, basert på etniske og religiøse grupper, maktet å mobilisere sine støttespillere i større grad. New York og Rhode Island utviklet langtlevde to-fraksjon-systemer som holdt sammen i flere år på koloninivå, men som ikke nådde inn i lokale anliggende. Fraksjonene var basert på et par lederpersonligheter og en rekke familiebånd, men hadde lite grunnlag i politikk eller ideologi. Andre steder var den politiske scene konstant i forandring, basert heller på personligheter enn langtlevende fraksjoner eller alvorlige uenigheter om saker.

Koloniene var uavhengig hverandre før i 1774, siden Benjamin Franklins forsøk på å danne et koloniforbund gjennom Albanykongressen i 1754 ikke lyktes. De tretten koloniene hadde alle veletablerte selvstyresystemer, samt valg basert på deres rettigheter som engelskmenn, som de var fastbestemt på å forsvare fra imperial innblanding – og brorparten av hvite menn var stemmeberettiget.

Økonomisk politikk

Det britiske imperiet førte i den amerikanske kolonitiden en merkantilistisk politikk, det vil si en handelspolitikk der kun intern handel med deres kolonioverhode Storbritannia var tillat – handel med andre stater, riker og imperier var forbudt. Tanken bak merkantilismesystemet var å gjøre Storbritannia velstående – det vil si deres kjøpmenn og deres myndigheter. Verdensøkonomien ble sett på som et nullsumspill, der det ble forsøkt å ta for seg den største delen av «kaken». Hvorvidt politikken var positiv for kolonistene var ikke et problem i London, men amerikanerne begynte i økende grad å uttrykke større grad av misnøye og uro over den merkantilistiske politikken.

Merkantilismen betydde at myndighetene og handelsmennene ble partnere, med det mål å øke politisk makt og privat velstand, med utelukkelse av andre riker; Myndighetene vernet om sine kjøpmenn — og utestengte andre – ved handelsbarrièrer, reguleringer, samt subsidiering av innenlandsindustrier, i et forsøk på å maksimere eksport fra og minimere import til riket. Dette gjorde at myndighetene måtte arbeide med bekjemping av smugling – som ble en av amerikanernes mest anvendte metoder på 1700-tallet for å omgå restriksjonene på handel med franskmennene, spanjolene og nederlenderne. Merkantilismens taktikk var å oppnå eksportoverskudd, slik at gull og sølv ville strømme inn i London. Regjeringen tok deretter deres andel gjennom skatter og toll, og resten gikk til Storbritannias kjøpmenn. Myndighetene brukte mye av inntektene på å utvikle en overlegen Kongelig marine, som ikke bare beskyttet britiske kolonier, men også utgjorde en trussel mot andre imperiers kolonier, og marinen ble i visse tilfeller benyttet til å erobre disse. Slik erobret blant annet Den britiske marine Ny-Amsterdam (senere New York) i 1664. Koloniene var dermed markeder som utelukkende kunne kjøpe fra visse tilbydere, for å hjelpe den britiske industri, og målet var å berike moderlandet.

Lovgivning før 1763

Utdypende artikler: Parson's Cause, Navigasjonsaktene og Molasses Act

Storbritannia innførte merkantilismen ved å forsøke å stanse amerikansk handel med det franske, spanske og nederlandske imperiet gjennom Navigasjonsaktene, som amerikanerne unngikk så ofte de klarte. Kronens embetsmenn kontret smuglingen med åpne ransakingsordrer (Writs of Assistance). I 1761 argumenterte James Otis, en advokat fra Boston, at disse stevningene brøt med kolonistenes konstitusjonelle rettigheter. Han tapte saken, men John Adams skrev senere at «da og der ble barnet Uavhengighet født.»

Kolonistene arbeidet hardt for å understreke at de ikke var imot britenes regulering av eksternhandel, men kun motsatte seg lovgivningen som ble ansett som å påvirke dem internt.

Den 1. desember 1673, ved Hanover Courthouse, argumenterte den relativt ukjente Patrick Henry for Parson's Cause i Kolonien Virginia, hvor den lovgivende forsamling hadde vedtatt en lov som kongen senere hadde nedlagt veto mot. Henry hevdet «at en konge, ved ikke å tillate lovforslag av en slik gagnende natur, utartet fra å være sitt folks far til en tyrann, og gir avkall på alle rettigheter på sine undersåtters lydighet».

Etter seier i Den franske og indianske krig i 1763 tok Storbritannia over Frankrikes besittelser i Nord-Amerika, bortsett fra Karibia. Britene ønsket å opprettholde et fredelig forhold med indianerstammene som hadde alliert seg med franskmennene, og holde dem separert fra de amerikanske grenselandsnybyggerne. For å oppnå dette begrenset Den kongelige proklamasjon i 1763 bosetting vest for Appalachene, da dette området var designert som et indianerreservat. Visse grupper av bosettere ignorerte proklamasjonen og fortsatte vestover for å etablere gårder. Proklamasjonen ble senere revidert og utgjorde ikke lenger et hinder for bosettere, men det faktum at det ble kunngjort uten forutgående samråd opprørte kolonistene.

Den amerikanske revolusjonens ankomst

Join, or Die av Benjamin Franklin ble resirkulert med den hensikt å oppfordre koloniene til å forene seg mot britenes styre.

Etter å ha begynt ved intense protester mot Stempelloven i 1765, begynte amerikanerne å insistere på prinsippet «ingen skattlegging uten representasjon» (engelsk: no taxation without representation), der representasjon er forstått i den kontekst av parlamentets innkreving av toll og skatt, og dermed omgåelsen av koloniforsamlingene som tidligere hadde krevd inn skatt i monarkens sted før 1763. Demonstrantene hevdet at det var et brudd på deres rettigheter som engelskmenn at de fikk skatter pålagt dem, da koloniene ikke var representert i det britiske parlamentet. De andre britiske koloniene med egne forsamlinger så seg stort sett enige med de amerikanske forsamlingene, men de var tett styrt av Det britiske imperiet og Royal Navy, og dermed var det for de håpløst å protestere.

Et kart over de opprinnelige tretten koloniene, publisert for USAs hundreårsjubileum i 1876.

Parlamentet avviste koloniens protester og viste sin autoritet ved å vedta nye skatter. Spenninger vokste grunnet teskatten, da amerikanere på tvers av koloniene boikottet teimporten – og i Boston ble teen kastet på havet under Teselskapet i Boston i 1773. Spenningene fortsatte å vokse i 1774 da parlamentet vedtok lovene kjent for amerikanerne som the Intolerable Acts (norsk: «de utålelige lover»), hvorav tre av lovene hadde til hensikt å straffe Massachusetts for sitt trass. Én av lovene bestemte at havnen i Boston skulle stenges helt til kolonistene hadde betalt for den ødelagte teen, og loven førte til protester om kollektiv avstraffelse. Havneloven provoserte derimot ikke frem like sterke protester som dem kraftige innskrenkningen av Massachusetts' selvstyre. I tillegg ble en lov vedtatt som bestemte at kronens guvernør kunne bestemme at anklagede embetsmenns rettssaker skulle finne sted i Storbritannia eller andre steder i imperiet, hvis guvernøren var av den oppfatning av den anklagede ikke ville få en rettferdig straff i Massachusetts. Den siste av lovene var innkvarteringsloven, som gjaldt alle koloniene, og fastslo at guvernøren kunne innkvartere soldater i andre, tomme bygninger om det ikke fantes tilstrekkelig kvarter.

Som svar etablerte koloniene forsamlinger av valgte representanter utenomrettslig, hovedsakelig kjent som «provinskongresser». Kolonistene understreket sin besluttsomhet ved å boikotte import av britiske varer. Senere i 1774 sendte tolv kolonier representanter til den første kontinentale kongress i Philadelphia; ved den andre kontinentale kongress sendte også den trettende koloni, Georgia, en delegat. Innen våren 1775 hadde alle kronens embetsmenn blitt kastet ut av alle tretten kolonier. Den kontinentale kongress ble den nasjonale myndighet; kongressen mønstret en hær for å kjempe mot britene og valgte George Washington som dens leder, samt forfattet traktater, erklærte uavhengighet, og anbefalte at koloniene skulle forfatte grunnlover og bli delstater.

Andre britiske kolonier

Ved krigsutbruddet hadde Storbritannia syv andre kolonier ved Nord-Amerikas atlanterhavskyst: Newfoundland, Rupert's Land (området rundt Hudsonbukta), Nova Scotia, Prince Edward Island, Øst-Florida, Vest-Florida, Provinsen Québec. I tillegg til dette fantes det andre kolonier i Amerika, hovedsakelig i Britisk Vestindia; disse koloniene forble lojale overfor kronen.

Canada

Newfoundland forble ubetinget lojale overfor Storbritannia. Kolonien var fritatt fra navigasjonsakten, og delte ingen av de kontinentale kolonienes misnøyer. Kolonien hadde et tett forhold til Storbritannia og ble styrt av Royal Navy; i tillegg hadde ikke kolonien noen forsamling der den kunne uttrykke misnøye.

Nova Scotia hadde et betydelig yankeeelement som nylig hadde ankommet fra New England, og som delte følelsene til de amerikanere som krevde rettighetene til britiske menn. Kronens myndigheter i Halifax gav motvillig Nova Scotias yankeer en form for «nøytralitet». Uansett gjorde øygeografien og tilstedeværelsen av den store britiske marinebasen ved Halifax at tanken på væpnet opprør var nær umulig.

Quebéc var hovedsakelig bebodd av franske katolske bosettere som falt under britisk kontroll det foregående tiår. Quebécakten i 1774 gav dem formelt kulturell autonomi i imperiet, og mange prester begynte å frykte den intense protestantismen i New England. Amerikansk misnøye over beskatning var av liten betydning, og det fantes hverken en forsamling eller noen valg som kunne ha mobilisert misnøyer. På tross av dette tilbød amerikanerne medlemskap i den nye nasjonen, og sendte en militærekspedisjon som mislyktes i å erobre Canada i 1775. De fleste canadierne forble nøytrale, men noen meldte seg frivillig til amerikanernes sak.

Karibia

I Vestindia erklærte formelt de valgte forsamlinger i Jamaica, Grenada og Barbados sympati med amerikanernes sak, og etterlyste mekling; de andre karibiske koloniene forble ganske lojale. Storbritannia forsøkte omhyggelig ikke å legge seg ut med de rike sukkerplantasjenes eiere (hvorav mange bodde i London); og plantasjeeiernes voksende avhengighet av slaveriet gjorde at de anerkjente behovet for britisk militærbeskyttelse fra eventuelle slaveopprør. Mulighetene for åpne handlinger ble sterkt begrenset av Den kongelige marines overveldende tilstedeværelse på øyene. Under krigen eksisterte det på tross av dette noe opportunistisk handel med amerikanske skip.

I Bermuda og Bahamas var de lokale guvernører og ledere frustrerte over matmangelen som skyldtes britenes blokade av amerikanske havner. Det var en voksende sympati for amerikanernes sak, inkludert smugling, og begge kolonier ble ansett som passive allierte av USA gjennom krigen. Da en amerikansk marineskvadron ankom Bahamas for å gripe kruttbeholdninger ble det ikke ytt noen motstand fra kolonien.

Øst-Florida og Vest-Florida var territorier som ble overført fra Spania til Storbritannia via traktat etter Den franske og indianske krig. De få britiske kolonistene der hadde behov for beskyttelse fra indianertokt samt spanske kaperangrep. Etter 1775 ble Øst-Florida en betydelig base for den britiske krigsinnsatsen i sør, særlig i invasjonene av Georgia og Sør-Carolina. Spania hærtok derimot Pensacola i Vest-Florida i 1781, og gjenvant Florida gjennom freden i Paris som avsluttet krigen i 1783. Spania endte til slutt med å overføre Florida til USA i 1819.

Historiografi

Utdypende artikkel: Det britiske imperiets historiografi

Det første britiske imperiet var sentrert rundt de tretten amerikanske koloniene, som tiltrakk seg store grupper bosettere fra hele Storbritannia. Mellom 1900-tallet og 1930-tallet hadde the Imperial School med Herbert L. Osgood, George Louis Beer, Charles M. Andrews og Lawrence Gipson i spissen et fordelaktig syn på imperiets fordeler, og vektla blant annet imperiets vellykkede økonomisk integrering.

Det sjokkerende nederlaget Storbritannia led i 1783 forårsaket en radikal revidering av deres kolonipolitikk, noe som dermed førte til det historikere kaller slutten av Det første britiske imperium – selv om Storbritannia fortsatt hadde Canada og visse vestindiske øyer som besittelser. Ashley Jackson skriver:

Det første britiske imperium ble i stor grad ødelagt av tapet av de amerikanske kolonier, etterfulgt av en 'vending mot østen' og etableringen av det andre britiske imperium basert på kommersiell og territorial ekspansjon i Sør-Asia.

Mye av historiografien vedrører årsakene til at de amerikanske innbyggerne gjorde opprør på 1700-tallet, og var lyktes i sitt forsøk på løsrivelse. Siden 1960-tallet har størstedelen av historiografi vektlagt økningen i amerikansk bevissthet og nasjonalisme, og deres republikanske verdisystem mot de britiske embetsmennenes aristokratiske synspunkt. I analysen av revolusjonens fremvekst har historikere i nyere tiår hovedsakelig brukt en av tre innfallsvinkler: Det atlantiske historie-synspunktet plasserer den amerikanske historien i en større kontekst, inkludert revolusjonene i Frankrike og Haiti. Den tenderte til å reintegrere Den amerikanske revolusjons og Det britiske imperiets historiografier; Den nye sosialhistoriens innfallsvinkel undersøker samfunnets sosialstruktur for å finne splittelser som ble forstørret til koloniale splittelser; den tredje innfallsvinkelen er sentrert rundt republikanismen i USA. Republikanismen dikterte at det ikke skulle være noe kongelighet, aristokrati eller nasjonalkirke. Den tillot en fortsettelse av den britiske common law, som amerikanske advokater og jurister forstod, godkjente, og benyttet i deres daglige praksis. Historikere har undersøkt hvordan den fremadvoksende amerikanske rettsprofesjon tilpasset den britiske sedvaneretten til å inkorporere republikanisme ved selektiv revidering av rettslige sedvaner, og ved å introdusere flere valg for domstolene.

Se også

• Den amerikanske revolusjon
• Atlantisk historie
• Britisk Amerika
• Den britiske kolonisering av Amerika
• Kolonistyre i De tretten kolonier
• USAs kolonihistorie
• De tretten koloniers kjøkken
• USAs økonomihistorie i kolonitiden
• New England-koloniene
• Manor of East Greenwich

Ytterligere lesning

• Adams, James Truslow (1922). The founding of New England. Atlantic Monthly Press; full tekst på nett. 
• Adams, James Truslow. Revolutionary New England, 1691–1776 (1923)
• Andrews, Charles M. The Colonial Period of American History (4 vol. 1934–38)
• Chitwood, Oliver. A history of colonial America (1961), older textbook
• Cooke, Jacob Ernest et al., ed. Encyclopedia of the North American Colonies. (3 vol. 1993); 2397 sider; omfattende dekning som sammenligner britiske, franske, spanske og nederlandske kolonier
• Foster, Stephen, ed. British North America in the Seventeenth and Eighteenth Centuries (2014)
• Gipson, Lawrence. The British Empire Before the American Revolution (15 volum, 1936–1970), Pulitzerprisvinner; meget detaljert diskusjon om alle britiske kolonier i Den nye verden
• Greene, Evarts Boutelle et al., American Population before the Federal Census of 1790, 1993, ISBN 0-8063-1377-3
• Greene, Evarts Boutell (1905). Provincial America, 1690–1740. Harper & brothers; full tekst på nett. 
• Hawke, David F.; The Colonial Experience; 1966, ISBN 0-02-351830-8. older textbook
• Hawke, David F. Everyday Life in Early America (1989) utdrag og tekstsøk
• Middleton, Richard, and Anne Lombard. Colonial America: A History to 1763 (4th ed. 2011), the newest textbook utdrag og tekstsøk
• Taylor, Alan. American colonies (2002), 526 sider
• Vickers, Daniel, ed. A Companion to Colonial America. (Blackwell, 2003) 576 sider; utdrag

Myndighet

• Andrews, Charles M.Colonial Self-Government, 1652–1689 (1904) full text online
• Dinkin, Robert J. Voting in Provincial America: A Study of Elections in the Thirteen Colonies, 1689–1776 (1977)
• Miller, John C. Origins of the American Revolution (1943)
• Osgood, Herbert L. The American colonies in the seventeenth century, (3 vol 1904-07)' vol. 1 online; vol 2 online; vol 3 online
• Osgood, Herbert L. The American colonies in the eighteenth century (4 vols, 1924–25)

Primærkilder

• Kavenagh, W. Keith, ed. Foundations of Colonial America: a Documentary History (6 vol. 1974)
• Sarson, Steven, and Jack P. Greene, eds. The American Colonies and the British Empire, 1607–1783 (8 vol, 2010); primary sources

Eksterne lenker

• Britiske nordamerikanske kolonier frem til 1783 – Militærhistorie og institusjoner
• Avalon-prosjektet ved Yale Law School: Koloniale kontrakter, tildelinger og relaterte dokument

Primærkilder på nett

• 840+ volum kolonidokumenter; nyttige for avansert studium