Kylversteinen fra Gotland bærer hele den eldre runerekken, samt ett spesielt tegn som kan være en sammenskriving av flere t-runer. Til høyre for denne innskriften står en kort sekvens på fem runer (sueus, uviss betydning). Steinhellen inngikk i en grav, og den dateres til 400-tallet.

Av /Riksantikvarieämbetet, Sverige.
Lisens: CC BY 4.0

På et skulderbein fra Bryggen i Bergen ser man den middelalderlige runerekken (yngre futhark) på seksten tegn. På slutten står en ekstra e-rune - et tillegg til runealfabetet. To små stikk med knivodden øverst ved enkelte av runene kan vise inndeling i tre ætter. Beinet stammer fra sau eller geit.

Runealfabetet i middelalderinnskrifter
Lisens: CC BY SA 3.0

Det eldre, fellesgermanske runealfabetet med 24 runer. Figuren viser inndelingen i tre ætter. Runene i nederste linje er 1. ætt, midterste linje er 2. ætt, øverste 3. ætt. Alle runene kan slik identifiseres ved sin tilhørighet til en ætt, samt plassen innenfor ætten. Rekkefølgen på enkelte runer kunne variere noe, som man ser i bevarte innskrifter.

Runer
Runearkivet, Kulturhistorisk museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Futhark er et navn på runealfabetet dannet av de seks første runene i alfabetet; f, u, þ (th), a, r og k.

Faktaboks

Den eldste versjonen av alfabetet, kjent som eldre futhark, hadde 24 tegn. Dette alfabetet var i bruk fra rundt 100 til 700 evt.

Ved inngangen til vikingtiden på 700-tallet gjennomgikk runeskriften flere forandringer, og yngre futhark kom i bruk. Den bestod av 16 tegn. Mange av tegnene i yngre futhark hadde flerverdig lydverdi. Det vil si at de kunne representere ulike lyder. For eksempel kunne f-runen gjengi både f og v, og i-runen kunne gjengi i, e og j. Tegnformene kunne variere fra innskrift til innskrift.

Yngre runer brukte man i Skandinavia gjennom hele middelalderen. Skriften ble noe forandret, og utover tegnene som hørte til 16-tegns alfabet, ble det laget nye runetegn. Slik kunne man betegne ulike lyder bedre.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Har ein skriftlege dømer på markering av lange vokalar eller konsonantar i runeskrifter? (Til samanlikning (frå mitt felt): I eldre latinske innskrifter ser ein fleire variantar, til dømes vokalfordobling (maarcoo), andre vokalar som tente som fordoblingsmarkør (ei for í), og jamvel makronteiknet som ein kjenn til til og med i egyptiske kopiar av latinske tekstar. Men eg har forstått det slik at ein vanleg måte å skrive runer på, var å aldri gjentake teikn, jamvel mellom ord (og at dei gjerne skreiv scrīpta continua).)

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg