USAs forsvar

Presidenten er den øverste leder for USAs forsvar, i kraft av å være øverskommanderende (Commaner in Chief) for de væpnede styrker. Den overordnede, løpende politiske og administrative ledelse ligger hos forsvarsministeren; en funksjon som i 2025 ble omgjort til krigsminister (Secretary of War), som ansvarlig for Forsvarsdepartementet (nå: U.S. Department of War). Dette har ansvar for fem av de seks forsvaregrenene, mens Kystvakten er underlagt Departementet for nasjonal sikkerhet (Department of Homeland Security). Innenfor forsvarsdepartementet er det egne avdelinger (departements) for tre av forsvarsgrenene (hær, sjø og luft), så vel som for en rekke andre funksjoner.

Den øverste, løpende militære ledelse av hele forsvaret ivaretas av en sjefsnevnd – Joint Chiefs of Staff – som består av sjefene for de enkelte forsvarsgrener (unntatt sjefen for Kystvakten). Gruppen ledes av en formann (Chairman of the Joint Chiefs of Staff), som også er USAs forsvarssjef – og, formelt sett, presidentens fremste militære rådgiver. Presidenten og visepresidenten, forsvarsministeren og statsråden for nasjonal sikkerhet, finansministeren og energiministeren er faste medlemmer av Det nasjonale sikkerhetsråd (National Security Council). Dette er USAs øverste organ for forsvars- og sikkerhetsspørsmål, og forsvarssjefen er militær rådgiver for sikkerhetsrådet.

De overordnede rammer for utviklingen av militærmakten, herunder forsvarsbudsjettene, vedtas av Kongressen.

Det amerikanske forsvaret er organisert med forsvarsgrener og kommandoer, og en globalt innrettet struktur. Den operative rammen er elleve regionale og spesialisert kommandoer (Combatant Commands, COCOMs). Disse har ansvar for respektive geografiske områder, stridsdomener (områder for krigføring) eller fagområder, og består i utgangspunktet av styrkeelmenter fra alle deler av forsvaret. Kommandoene er underlagt presidenten, gjennom forsvarsministeren. De regionale kommandoene består av Africa Command, European Command, Indo-Pacific Command, samt Northern Command med ansvar for et område fra Mexico i sør til Canada og Grønland i nord, Southern Command med ansvar for Sentral- og Sør-Amerika med Karibia, og Central Command med ansvar for Midtøsten, Sentralasia og deler av Sør-Asia. Norske stabsoffiserer har regelmessig vært tilknyttet sistnevne, CENTCOM, som følge av krigen mot terror.

Dertil kommer de spesialiserte kommanodene: Cyber Command, Space Command, Special Operations Command, Strategic Command og Transportation Command.

Det amerikanske forsvaret har også egne etterretningstjenester – innenfor Hæren, Marinen, Flyvåpenet, Marinekorpset og Romforsvaret – i tillegg til de overordnede, nasjonale tjenestene.

Gjennom sine regionale kommandoer, så vel som gjennom ulike forsvarsallianser, blant andre NATO og tidligere SEATO, har USA etablert sikkerhetspolitisk og militært samarbeid på et regionalt, strategisk og taktisk nivå i flere deler av verden.

Samtidig har USA, både før og særlig etter andre verdenskrig, etablert tosidige forsvarsavtaler med enkeltland, i nyere tid oftest kalt strategiske partnerskap. Disse omfatter dels sikkerhetsgarantier fra USAs side, etablering av amerikanske baser og utstasjonering av militær personell og utstyr, bidrag til utdanning av militært personell og samordning av prosedyrer og rutiner, salg av amerikanske materiell, samt, ikke minst, felles militærøvelser. Per 2025 hadde USA til sammen 128 militære baser i 49 forskjellige land. Flest baser (14), og størst antall utplasserte styrker, var i Japan, fulgt av Filippinene og Sør-Korea (for baser), og Tyskland og Sør-Korea (for soldater).

Under den kalde krigen bygde USA opp sitt militære nærvær i Europa, med tyngdepunkt i Vest-Tyskland. Tidlig på 2000-tallet ble antall amerikanske soldater i Tyskland mer enn halvert, til rundt 33 000, men mye som følge av krigen i Ukraina økte tallet til over 50 000 i 2024. USA har også styrket sitt nærvær i flere andre europeiske land, for avskrekking overfor Russland, og til støtte for sine allierte. Amerikansk tilstedeværelse i Japan (circa 53 000 soldater i 2024) har holdt seg stabilt høyt, noe som også reflekterer den spente situasjonen mellom Kina og Taiwan, som nyter amerikanske beskyttelse.

USAs bilaterale forsvarsavtaler med enkeltland er dels inngått innenfor rammen av et videre NATO-samarbeid. På 2020-tallet har således USA inngått forsvarsavtaler, såkalte Defence Cooperation Agreements, DCA), også med Norge, Sverige og Finland. For Norges del bygger denne på tidligere samarbeidsavtaler fra den kalde krigen, og gir amerikanske styrker rett til å etablere seg i Norge for øving og trening. Det har i Norge vært politisk strid om dette innebærer de facto amerikanske baser eller ikke. USA forhåndslagrer også militært materiell i en rekke land, herunder i Norge.

Som en global stormakt har USA politiske og økonomiske, og dermed forsvars- og sikkerhetspolitiske, interesser over hele verden. Det amerikanske forsvaret er et viktig virkemiddel for å forsvare amerikanske interesser, ikke minst de økonomiske. Det gjøres blant annet ved å sikre uhindret ferdsel for handel, ikke minst til sjøs.

Etter andre verdenskrig har USA vært den ledende stormakt, og har brukt også militærmakt til å opprettholde sin dominerende globake posisjon. Dette innbefatter militær inngripen mot regjeringer og stater som har vært oppfattet som en trussel mot amerikanske interesser og USAs posisjon, eksempelvis overfor Cuba, Grenada og Panama i sitt eget nærområde, Persiabukta og Irak i et strategisk viktig område, og i Afghanistan og Midtøsten i kampen mot terror. Under president Donald Trump er militær makt også brukt som pressmiddel overfor blant andre Venezuela, og han har satt inn Nasjonalgarden i flere delstater for å fremme sin politikk.

Under den kalde krigen engasjerte USA seg militært også i den ideologiske kampen mot kommunismen. Dette skjedde med størst styrke under Koreakrigen og deretter Vietnamkrigen. Etter terroranslagene mot USA i 2001 satte USA inn militærmakt i den globale krigen mot internasjonal terror, først og fremst mot al-Qaida og Den islamske staten (IS); først i Afghanistan, deretter i Midtøsten.

Det amerikanske forsvaret er teknologisk ledende, og har i samarbeid med den store amerikanske og multinasjonale forsvarsindustrien utviklet en rekke moderne våpensystemet, hvorav mange brukes av allierte og samarbeidspartnere. Under den kalde krigen var USA engasjert i et våpenkappløp, inklusive gjennom et i prinsippet sivilt kappløp i verdensrommet, med Sovjetunionen. På 2000-tallet er Kina blitt den fremste konkurrenten på det militære området, også det teknologiske. A

merikansk forsvarsplanlegging identifiserer Kina og Russland som de fremste mulige motstandere, men er også spesielt opptatt av Nord-Korea og Iran: Nord-Korea vesentlig fordi landet har kjernefysiske våpen og er en direkte trussel mot USAs allierte Sør-Korea; Iran både fordi landet har et kjernefysisk program, og støtter opprørsbevegelser i Midtøsten, som truer USAs nærmeste allierte, Israel.

USAs militære posisjon er særlig utfordret av Kina, som har bygd opp sine væpnede styrker, ikke minst de maritime. En sikkerhetspolitisk spent situasjon i Sør-Kina-havet, der Kina har vist ekspansjonistiske ambisjoner, har ført til en økt prioritering av dette området i amerikansk forsvarsplanlegging.

Store tapstall, særlig fra Vietnamkrigen, men også fra krigen i Irak tidlig på 2000-tallet, har ført til at det er mindre vilje i befolkningen til å sette inn store styrker i krig. Samtidig ble USA tidlig i stand til å gjennomføre militære operasjoner med minimal bruk av soldater, ved hjelp av høyteknologiske virkemidler, både langtrekkende missiler og angrepsdroner. USA er også ledende, teknologisk og operasjonelt, innenfor cyber- og rom-domenene.

USA var den første atommakt, med utslettende våpen som ble demonstrert over Japan i 1945. USA har fotsatt en stor kjernefysisk kapasitet, med missiler som kan skytes fra land, samt fra undervannsbåter og fly.

USA har i prinsippet verneplikt, som er blitt praktisert i flere kriger, inklusve i borgerkrigen, de to verdenskrigene, Koreakrigen og Vietnamkrigen. Selv om aktiv utskriving ble opphevet i 1973, er tvungen innkalling en mulighet. Forsvaret er basert på vervede mannskaper. Kvinner tjenestegjør på lik linje med menn, og utgjør i underkant av en femdel av den samlede, aktive styrken. USA har et stort antall veteraner fra tjenesten, og et Department of Veterans Affairs (VA) har ansvar for oppfølging av disse.

Den amerikanske hæren (U.S. Army) er den eldste og største forsvarsgren, opprettet i 1774. Den har en samlet styrke på 464 900 aktivt tjenestegjørende. Hæren består av den stående armeen, og kan i krig eller krise innkalle den regulære hærreserven (Army Reserve) på 176 850 personer så vel som sin nasjonalgarde (Army National Guard) på 329 250 reservister. Foruten i USA har U.S. Army styrker utplassert i alle verdensdeler.

Hærens hovedorganisering er kampavdelinger i brigade-forband (Brigade Combat Teams), hvorav de fleste er lette infanteriavdelinger. Enkelte lette infanteriavdelinger er luftbårne. Hærens Armored Brigade Combat Teams består av mekanisert infanteri. U.S. Army Rangers består av elite infanteristyrker som inngår i U.S. Army Special Operations Command, samtidig som Hæren har sin egen spesialstyrke, Army Special Forces (også kjent som Green Berets). Hæren har sin egen Army Aviation, sitt eget luftvåpen, atskilt fra U.S. Air Force.

Hæren har på 2000-tallet styrket sin evne til å kjempe i store operasjoner der alle troppearter, og andre deler av forsvaret – egne og allierte – er involvert.

Den amerikanske hæren har, i motsetning til de fleste armeer, egne fly, helikoptre og landgangsfartøy for å sikre den taktiske mobilitet. Materiellparken er omfattende, med blant annet 2645 stridsvogner av typen M1 Abrams; 2959 stormpanservogner; 1133 panserjagere; 689 selvdrevet artilleri og 10 477 pansrede personellkjøretøy; så vel som landgangsfartøy, rekognoseringsfly, etterretningsfly og lette transportfly, og et større antall transporthelikoptre, redningshelikoptre, og 740 kamphelikoptre av typen AH-64 Apache; og omkring 180 tunge og middelstunge droner. I tillegg har den tungt artilleri, kortdistanse ballistiske missiler, langdistanse-, lavforsvars- og selvforsvarsluftvernmissiler, luftvernartilleri og missilforsvar.

Den amerikanske marinen (U.S. Navy) er den nest eldste og nest største forsvarsgren, opprettet i 1798. Den har en styrke på 174 500 aktivt tjenestegjørende, og en reserve (Navy Reserve) på 33 050 med en reserve på 98 250. Marinen er organisert i seks flåter med ansvar for forskjellige geografiske områder: Atlanterhavet (andre flåte), Stillehavet (tredje flåte), Mellom- og Sør-Amerika (fjerde flåte), Arabiahavet og Persiabukta (femte flåte), Middelhavet (sjette flåte) og Øst-Asia og Indiahavet (syvende flåte), samt en sjøtransportkommando og en spesialkommando (U.S. Naval Special Warfare Command).

Overflatestrukturen (Naval Surface Forces) omfatter elleve atomdrevne hangarskip (10 av Nimitz-klassen og ett av Gerald R. Ford-klassen); 33 amfibiekrigsskip, hvorav ni amfibieangrepsskip; så vel som kommandofartøy og landingsfartøy, 17 kryssere, 72 jagere, 22 fregatter, 89 patruljefartøy, åtte minesveipere, 145 landgangsfartøy, og 13 logistikk- og hjelpefartøy. I tillegg kommer 14 strategiske ubåter med offensive kjernevåpen og 53 angrepsubåter, organisert i Naval Submarine Forces. Marinen har også et betydelig antall fartøyer i reserve. Marinens flystyrker (Naval Air Rorces) er i all hovedsak knyttet til hangarskipgruppene, og omfatter 704 kampfly og 126 antiubåtfly, så vel som etterretningsfly, treningsfly ot tankefly, samt helikoptre og droner.

Marinen gjennomgår en modernisering, inklusive større bruk av ubemannede farkoster. I 2025 ble arbeidet med utviklingen av en ny klasse fregatter, Constellation class, avsluttet. Dette var én av fregattene det norske forsvaret vurderte anskaffelse av.

Den amerikanske marinekorpset (U.S. Marine Corps) er en egen forsvarsgren med land-, sjø- og luftkapasiteter, for hurtig innsetting i konfliktområder, opprettet i 1794. Den har en styrke på 346 300 aktivt tjenestegjørende, og en reserve (Marine Corps Reserve). Marinekorpset har et tett samarbeid med U.S. Navy; de hører begge til under samme avdeling i forsvarsdepartementet: Department of the Navy. Selv om korpset hovedoppgave er å inngå i en samlet maritim styrke, og klargjøre for innsetting av andre styrker, har det i nyere tid operert like tett med U.S. Army. Marinekorpset er marineinfanteri, med kapasitet til landsetting over sjø, og til å kjempe i kystsonen så vel som innlandet.

Styrkene til U.S. Marine Corps er organisert i to flåter; en for Atlanterhavet og en for Stillehavet. Hovedelementet i strukturen er Marine Air–Ground Task Force (MAGTAF), som samler kapasiteter fra Marinekorpset, Marinen samt cyberforsvaret i en felles kommando. Større enheter stilt fra MAGTAF – Marine Expeditionary Force (MEF) – var under, og i årene etter, den kalde krigen, øremerket for innsats i Norge. Marine Aviation Combat Element (ACE) er den operasjonelle delen av Marine Corps Aviation, som stiller korpsets luftkapasiteter.

Marinekorpset har på 2000-tallet gjennomgått store strukturelle endringer, basert på en endret bruk av styrkene, med større vekt på innsetting for strid i kystnære områder, og med økt vekt på Kina som motstander. Tidligere hadde det større landmilitære styrker, oppsatt også på tyngre materiell, inklusive stridsvogner.

Marinekorpsets materiell omfatter 448 stormpanservogner, 106 panserjagere og 1567 pansrede personellkjøretøy, hvorav 1360 amfibiske. I tillegg har det tungt artilleri, selvforsvarsluftvernmissiler og lette droner. Korpsets flystyrker omfatter 417 kampfly, 46 tankfly, 20 tranportfly, 273 tiltrotorfly av typen MV-22 Osprey, 134 kamphelikoptre av typen AH-1Z Viper, 288 transporthelikoptre, tunge og lette droner, og selvforsvarsluftvernmissiler.

Den amerikanske flyvåpenet (U.S. Air Force) ble opprettet som selvstendig forsvarsgren i 1947, da det ble skilt ut fra U.S. Army. Det har en styrke på 325 100 aktivt tjenestegjørende. Air National Guard har en personellstyrke på 105 100 reservister. Flyvåpenet er inndelt i kommandoer både etter funksjon og geografisk plassering. Foruten styrkene i det kontinentale USA har det styrker i Europa (USAFE), Stillehavsområdet (PACAF), Alaska og Midtøsten.

Hovedtyngden av Flyvåpenets kampkraft er samlet i Combat Air Force, med kampfly, bombefly, interkontinentale ballistiske missiler og spesialstyrker. De siste er organisert under Air Force Special Operations Command.

Flyvåpenet materiell omfatter 214 jagerfly (hvorav 49 F-15C/D Eagle og 165 F-22 Raptor); 1053 kampfly (inklusive 509 F-16C/D, 342 F-35A Lightning II, 218 F-15E Strike Eagle); 135 angrepsfly av typen A-10C Thunderbolt II; 123 bombefly B-52H Stratofortress, B-2A Spirit og B1-B Lancer); 226 tankfly, samt ulike overvåkings- og etterretningsfly, transport- og treningsfly. I styrken inngår 62 lette transporthelikoptre og 62 redningshelikoptre. I tillegg har flyvåpenet tunge droner og selvforsvarsluftvernmissiler.

Flyvåpenet er ansvarlig for tjenesten kjent som Air Force One; flyet stilt til rådighet for USAs president.

Den amerikanske kystvakten (US Coast Guard) hører til under Department of Homeland Security, og ikke Forsvarsdepartementet, men er en egen forsvarsgren, opprinnelig opprettet i 1790, og i moderne form i 1915. Kystvakten har en styrke på 40 350 tjenestegjørende, og har en egen reservestyrke (Coast Guard Reserve). Den er organisert i to hovedområder – Atlantic Area og Pacific Area – og med en egen cyberkommando.

Kystvakten er en militær organisasjon med oppdrag og mandat til å håndheve amerikansk lov til sjøs, med vekt på å forsvare USAs sjøgrenser, og sikre landets maritrime suverenitet. Til oppgavene hører å bekjempe organisert kriminalitet, inklusive illegal migrasjon. Kystvakten utfører også søk- og redningsoperasjoner.

Kystvakten er oppsatt med 334 patruljefartøy, 65 logistikk- og hjelpefartøy, 60 fly og 142 redningshelikoptre.

Det amerikanske romforsvaret (U.S. Space Force) ble opprettet som en selvstendig forsvarsgren i 2019, da det ble skilt ut fra Flyvåpenet. Det er den minste av USAs forsvarsgrener, med styrke på rundt 9400 aktivt tjenestegjørende.

Romforsvaret er ansvarlig for militære operasjoner i verdensrommet, og er i Forsvarsdepartementet organisert under Department of the Air Force. Hovedstyrken til U.S. Space Force ligger i Space Delta 3, som står for elektromagnetisk krigføring, og Space Delta 9, med ansvar for krigføring i baner rundt jorda, med evne til å angripe og ødelegge fiendtlige satelitter. Romforsvaret står også for cyberoperasjoner gjennom sin avdeling Space Delta 6, mens Space Delta 8 opererer det globale navisjonssystemet Global Positioning System (GPS).

Nasjonalgarden (U.S. National Guard) er en mobiliserbar reservestyrke for det amerikanske forsvaret, opprettet i 1903. Den består med frivillige soldater hjemmehørende i landets delstater og territorier (Guam og Virgin Islands), og i District of Columbia. Nasjonalgarden består av en hærkomponent (Army National Guard) og en luftkomponent (Air National Guard), og teller til sammen rundt 450 000 personer. Reservistene har forpliktet seg til å delta i regelmessig militær trening.

Nasjonalgarden er lokalt forankret og ledet, og har både regional og nasjonal funksjon. Den kan settes inn i den enkelte delstat – av delstatens guvernør, men landets president kan også sette den inn, etter egen beslutning, ved nasjonale kriser. Elementer fra Nasjonalgarden kan også settes inn utenfor USAs grenser.

Det amerikanske forsvaret har deltatt i en lang rekke kriger helt fra det ble dannet under krigen for uavhengighet, først og fremst utenfor landets grenser, men også i eget land:

Militærmakt ble satt inn i kampen mot urbefolkningen i hva som er kalt American Indian Wars, med en rekke sammenstøt på 1700- og 1800-tallet, og med kolonialister allerede før det. I 1812 engasjerte amerikanske styrker seg mot britiske styrker, med angrep på avdelinger i britisk Canada. Krigen mot Mexico (1846–1848) var opprinnelig en konflikt mellom Texas og Mexico, og endte med at amerikanske styrker gikk inn i Mexico, som til slutt måtte avstå store landområder, inklusive Arnizona, California og New Mexico til USA. De to land utkjempet en grensekrig i 1910–1918.

Under den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) opprettet de stridende parter hver sin hær. Både nordstatshæren og sørstatshæren baserte seg på frivillig innsats, for deretter å gå til utskriving av mannskaper for tvungen tjeneste.

I 1898–1902 ble den kortvarige spansk-amerikanske krig utkjempet, med spansk nederlag, blant annet på Cuba, og med overgivelse av Puerto Rico og Filippinene til USA. Etter at USA tok over Filippinene kom det til krig med filippinske opprørere (1899–1913).

Som følge av at Barbareskstatene i Nord-Afrika angrep handelsfartøy i Middelhavet, sendte USA, tidlig på 1800-tallet, maritime styrker for å slå ned på virksomheten, blant annet ved å angripe Tripoli i dagens Libya.

USA intervenerte militært flere ganger i Latin-Amerika tidlig på 1900-tallet, og også senere, og da oftest ved bruk av Central Intelligence Agency (CIA), som under kuppet i Chile i 1973. Både før og etter andre verdenskrig intervenerte USA blant annet i Nicaragua og Panama, og på Cuba.

USA erklærte seg opprinnelig nøytralt under første verdenskrig, men gikk i april 1917 med de allierte etter tyske ubåtangrep på handelsskip. Med bruk av utskriving sto om lag en million amerikanske soldater i American Expeditionary Force på Vestfronten i Europa sommeren 1918, da krigen gikk mot sin slutt. Amerikanske styrker engasjerte seg i 1918, i kjølvannet av den russiske revolusjon, i den russiske borgerkrigen, ved Arkhangelsk. I alt deltok nærmere fem millioner amerikanere i andre verdenskrig.

USA holdt seg opprinnelig utenfor direkte deltakelse i andre verdenskrig, men startet en storstilt styrkeoppbygging allerede i 1940, og støttet Srobritannias og deretter Sovjetunionens krigføring mot Hitler-Tyskland samt Kinas krigføring mot Japan. Med det japanske angrepet på den amerikanske basen Pearl Harbor på Hawaii i desember 1941 ble USA trukket direkte inn. Dermed gikk USA inn i den omfattende Stillehavskrigen, med kamper mot japanske styrker på en rekke øyer, inklusive japanske Okinawa. USA engasjerte seg deretter i krigen i Europa: Indirekte gjennom materiellstøtte til allierte styrker, og så direkte ved å sende store egne styrker, først til Storbritannia, deretter til kontinentet, inklusive under D-dagen i 1944. USA bidro med store land- og luftstyrker i Europa, helt til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. USA ble deretter en av de allierte makter som okkuperte Tyskland og Østerrike. USA gjorde slutt på andre verdenskrig gjennom bombingen av Hiroshima og Nagasaki i august 1945, hvoretter Japan overga seg. I alt deltok over 16 millioner amerikanere i andre verdenskrig.

Japan måtte, som følge av nederlaget i andre verdenskrig, oppgi Korea-halvøya, hvor en ny storkrig brøt ut i 1950: USA var den dominerende aktør i kampen mot kommunistiske styrker nordfra under Koreakrigen, i en styrke som kjempet under FN-flagg, men sto under amerikanske kommando. Siden har amerikanske styrker stått i Sør-Korea – så vel som i Japan og i Europa. Under den kalde krigen utkjempet USA også en langvarig krig mot det kommunistiske Nord-Vietnam, men led til slutt nederlag i Vietnamkrigen, og trakk seg ut i 1975. Nærmere seks millioner amerikanske soldater deltok i Korea; nærmere åtte millioner i Vietnam.

USA ledet en koalisjonsstyrke som angrep Irak og frigjorde Kuwait under Golfkrigen i 1990–1991, gjennom Operation Desert Shield og Operation Desert Storm. Til sammen deltok 2,2 millioner amerikanske soldater i operasjonene. USA gikk til nytt angrep på Irak i 2003, for å fjerne diktatoren Saddam Hussein, i Operation Iraqi Freedom, til 2010. Denne førte til regimeskifte, men også til at militsgrupper vokste fram, deriunder Den islamske staten (IS). Angrepet på Irak var del av den USA-ledede krigen mot terror, etter at USA ble angrepet av terrorister fra al-Qaida i 2001. Allerede på slutten av 2001 iverksatte amerikanske styrker de første angrep i Afghanistan, i operasjoner som varte til 2021, da USA ledet uttrekkingen av de internasjonale styrkene. USA ledet også an i kampen mot Den islamske staten, gjennom Operation Inherent Resolve.

Et stort antall amerikanske soldater har falt i kamp, flest under de to verdenskrigene: USA hadde 116 516 falne i første verdenskrig (hvorav 53 402 drept i strid), og 405 399 døde i andre verdenskrig, hvorav 291 557 falt i kamp. Tapstallet under Vietnamkrigen var i alt 58 220; i Koreakrigen 36 574. Under den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) falt 214 938.

Under den kalde krigen deltok USA i liten grad i internasjonale operasjoner, ut over enkelte observatører i FN-operasjoner. Unntaket var særlig Koreakrigen, som i navnet var en FN-operasjon. Som følge av fredsavtalen mellom Egypt og Israel fra 1979 ble en flernasjonal observatørstyrke, Multinational Force and Observers (MFO), satt inn i Sinai, med USA som en av de største bidragsyterne.

Under krigene på Balkan på 1990-tallet, etter oppløsningen av Jugoslavia, bidro USA med større styrker, først med luftstøtte, deretter også med bakkestyrker og bidrag til maritim overvåking. USA sendte også styrker til Somalia, i Operation Restore Hope, og den etterfølgende Unified Task Force (UNITAF) i 1992–1993, og pådro seg tap som gjorde at landet lenge holdt seg unna større operasjoner med FN-mandat, og utenfor egen kontroll.

En erkjennelse fra krevende flernasjonale operasjoner, inklusive i Afghanistan fra 2001/2002 (Operation Endring Freedom og International Security Assistance Force) og Libya i 2011 (Operation Unified Protector), er at USA er det eneste allierte landet som har kapasitet til å lede større, komplekse militære operasjoner. USA er også eneste NATO-medlem som har det nødvendige volum til å utkjempe en større krig, innenfor alle domener, og med en etterretningskapasitet som viser seg nødvendig i krigføring, slik Ukrainas forsvarskamp mot Russland også har vist.

Som følge av Russlands angrepskrig mot Ukraina har USA styrket sitt militære nærvær i Europa, inklusive i Polen, Slovakia og Ungarn, men har under president Donald Trump redusert den økonomiske og militære støtten til Ukraina.