Stéphane Mallarmé

Stéphane Mallarmé var en fransk dikter som skrev lyrikk påvirket av blant annet parnassianerne, Charles Baudelaire og Edgar Allan Poe. Han var preget av tanken om at tilværelsen er fullstendig meningsløs, og at diktningen er den eneste aktivitet som gir mening. Mallarmé gav ofte uttrykk for at dikteren er et medium som formidler møtet med en «dypere realitet», men det synes likevel som om han bak fenomenene til slutt bare fant «det store Intet».

Mange av Mallarmés dikt bryter med tradisjonell syntaks, og det virker som om dikteren ikke ønsket å uttrykke noe som allerede eksisterer, men søkte å skape en fullstendig ny helhet av bilder, rytmer og klanger hvor bare brokker av kjent virkelighet går inn. Mange har ment at man ikke kan komme lenger i å skrive tekster uten mening enn det Mallarmé gjorde i en del av sine seneste dikt, og oppfattet hans verk som et forsøk på å nå grensen for hva diktningen kan makte. Men han skrev også «forståelige» dikt – for eksempel om erotikk, farskjærlighet, død og natur.

Mallarmés forfatterskap er lite av omfang. Hans lyrikk omfatter kortere dikt, særlig sonetter, samlet i Poésies (1887), og lengre dikt som L'Après-midi d'un faune (1876) og det gåtefulle Un Coup de dés n'abolira jamais le hasard (1897). I tillegg skrev han flere viktige essayer og artikler om litteratur og estetikk. Han var periodevis medarbeider i motetidsskrifter, og utgav flere lærebøker, særlig i engelsk språk. En samling etterlatte fragmenter skrevet i anledning sønnens død (1879) er kommet i norsk oversettelse under tittelen For en grav til Anatole (1996).