Røros Kobberverk

Lossius og medinteressenter ble utmanøvrert av kongens kammertjener og kreditor Joachim Irgens, som i 1646 overtok verket og skaffet seg omfattende privilegier. Innenfor circumferensen, en sirkel med radius fire gamle mil (45,2 kilometer) med sentrum i funngruva, fikk verket fortrinnsrett til å utnytte mineraler, skog og vassdrag til bergverksdriften. Statsallmenningene kunne verket bruke kostnadsfritt, og private skoger mot en godtgjørelse. Kongen skulle ha en tiendedel av produsert kobber i skatt, i tillegg til toll og andre avgifter. Bøndene var forpliktet til transport og trekullbrenning mot betaling.

Behovet for ved var stort. Inntil kruttet ble vanlig på 1700-tallet var fyrsetting den vanlige brytningsmåten i gruvene. Videre gikk det med store mengder ved til røsting (avsvovling) av malmen, og i form av trekull til smelting og raffinering av kobberet. Da Rørosbanen kom i 1877, begynte verket med importert koks i smeltinga, og det ble snart slutt på kullbrenninga. Transport av kull og proviant med hest og okse forsvant med jernbane og koksimport. Da taubaner ble tatt i bruk rundt 1900, stanset det meste av malmkjøringa for bøndene.

Med jernbanetransporten ble svovelkis til kjemisk industri et viktig nytt produkt for verket. Smelteprosessen var stort sett den samme i vel 200 år, til bessemerprosessen ble tatt i bruk i smeltehytta på Røros i 1887. Raffinert garkobber ble til da støpt som runde plater. Fra 1887 og til smeltehytta brant i 1953 ble det støpt kobberbarrer. I 1926 ble det bygget et flotasjonsverk ved Nye Storwartz gruve, fornyet i 1947. Her ble det produsert kobberkonsentrat med cirka 25 prosent kobber. Etter at smeltehytta brant ned, ble kobberkonsentratet fraktet til Boliden i Sverige for smelting.

I alt hadde kobberverket ti smeltehytter innenfor circumferensen og tre utenfor. De fleste var i drift i korte perioder. Smeltehytta på Røros var den viktigste. Allerede i 1670 var skogen uthugd i en avstand av 25 kilometer fra Røroshytta, og på begynnelsen av 1700-tallet var skogene så uthugd at mesteparten av settved og trekull måtte hentes utenfor circumferensen. I tillegg til selve hugsten førte forbrenningen av all veden, særlig under røsting av malmen, til lokale problemer med luftforurensning som også begrenset gjenvekst av skogen.

Verket tilegnet seg i tidens løp betydelig jordegods. I 1819 utgjorde Rørosgodset 248 skyldsatte bruk i tillegg til store eiendommer i Ålen, Holtålen, Singsås og Tufsingdalen. I 1936 ble skogen og en del andre eiendommer solgt til staten.

Verket var for det meste i privat eie, og ble etter Irgens’ tid dominert av kjøpmenn i Trondheim. Lønnsomheten var lenge god. Fra midten av 1930-tallet kom staten inn som største eier.

Kobberverket gikk konkurs i 1977.

Storwartzfeltet omfatter blant annet gruvene Gamle Storwartz fra 1645 og Nye Storwartz, oppdaget i 1708. Denne gruva har vært kobberverkets betydeligste og rikeste, og har levert cirka 40 000 tonn kobber. Like øst for disse ligger Hestkletten, Myrgruva, Christianus Qvintus, Nyberget, Gamle Solskinnet, Nye Solskinnet og Olavsgruva. Hele Storwartzfeltet har levert om lag 65 000 tonn kobber.

Nordgruvefeltet omfatter blant annet Arvedals gruve fra 1657, og Kongens gruve som kom i drift i 1736. I fortsettelsen mot vest ligger Rødalen gruve som ble drevet på 1900-tallet. To kilometer nord for Kongens gruve ligger Christianus Sextus gruve som ble funnet i 1723. Muggruva ligger to kilometer vest for Rugldalen og ble satt i drift rundt 1770. Lergruvbakken (1973–1977) var den siste gruva som ble drevet. Totalt har Nordgruvefeltet levert om lag 53 000 tonn kobber.

Røros Kobberverk drev i kortere perioder flere andre gruver i Røros og andre kommuner: Holtålen, Singsås, Tydal, Os og Tolga. Produksjonen fra disse gruvene var beskjeden. Røros Kobberverk eide og drev Folldal Verk fra 1826 til 1848.