Hermann Göring

Görings far, Heinrich Göring (1839–1913), var diplomat og hadde stillingen som tysk generalkonsul på Haiti. Etter at Herman var født i 1893, dro foreldrene tilbake dit, mens den unge sønnen ble plassert til oppfostring hos slektninger fram til foreldrene vendte tilbake til Tyskland og Berlin i 1896. Etter hjemkomsten tok faren den lille sønnen med på militærparader i Potsdam og utstyrte ham også med lekesoldater og kledde ham opp i militæruniformer i barnestørrelse.

Da Hermann Göring hadde fylt tolv år, ble han sendt til en militærskole i Karlsruhe, der han fikk en fireårig innføring i det militære liv. I 1909 ble han tatt opp som kadett ved det prøyssiske militærakademiet i Berlin, og gikk inn i den prøyssiske hæren etter fullført utdannelse tre år senere.

Etter utbruddet av første verdenskrig tjenestegjorde Göring på vestfronten. Etter å ha blitt syk med revmatisme i de fuktige og gjørmete skyttergravene, ble han etter hvert jagerflyger i det tyske flyvåpenet. Han ble skutt ned allerede i sin første luftkamp, men da han vendte tilbake til striden etter et halvt år, viste han seg fram som en modig og dyktig pilot.

Våren 1917 overtok han ledelsen for en flyskvadron på vestfronten, og i juli samme år ble han leder for flystyrken som tidligere hadde vært under ledelse av Baron Manfred von Richthofen («Den røde baron»). I løpet av sin krigstjeneste ble Göring høyt dekorert, blant annet med Jernkorset og Pour le Mérite.

Etter første verdenskrig virket Göring en tid som selger og sivil flyger i Nederland og Sverige. Han var demonstrasjonsflyger for flyprodusenten Fokker fram til han i 1920 begynte å fly for det svenske flyselskapet Svensk Lufttrafik. Gjennom denne jobben kom han i kontakt med velstående passasjerer, deriblant sin framtidige kone, svenske Carin von Kantzow (1888–1931). I 1922 ble Göring tatt opp som student i statsvitenskap ved universitetet i München og vendte tilbake til Tyskland. Kort tid etterpå meldte han seg inn i nazistpartiet NSDAP, etter at han ble følelsesmessig sterkt berørt da han hørte Adolf Hitler tale for første gang.

I februar 1923 giftet Hermann og Carin seg etter at Carins skilsmisse fra sin tidligere ektemann var gått i orden. En måned senere ble han utnevnt til leder av nazipartiets paramilitære fløy, Sturmabteilung (SA). Göring deltok i nazistenes mislykkede kuppforsøk i München i november samme år, det såkalte ølkjellerkuppet. Han ble såret av et skudd i låret og måtte rømme til Østerrike sammen med sin kone. Her lå han på sykehus i flere måneder, og utviklet på denne tiden en avhengighet til morfin. Han bodde deretter to år i Italia og Sverige før han i 1926 fikk vende tilbake til Tyskland.

Da han var tilbake i hjemlandet, hadde Göring vært så lenge borte fra politikken at partimedlemskapet hans i nazipartiet var blitt strøket, og vervet som leder for SA hadde blitt overført til Ernst Röhm. Etter et møte med Hitler ble Göring satt opp som kandidat til riksdagsvalget, og fra 1928 var han fast lønnet medlem av Riksdagen.

Fra 1930 var han Hitlers særlige tillitsmann (Beauftragter) i Berlin og knyttet en rekke kontakter til det tyske aristokratiet, deriblant den tidligere keiserfamilien, samt miljøer innenfor forretningslivet og finansbransjen. Göring ble i deres øyne ansett for å være en konservativ nasjonalist, noe som bidro til å dempe eventuell uro i disse miljøene over revolusjonære tendenser i NSDAPs politikk og retorikk.

I april 1945 flyktet Göring fra Berlin til Berchtesgaden og foreslo derfra at Hitler skulle overlate ham ledelsen av riket. Han ble imidlertid fratatt alle stillinger i staten og partiet, og satt en kort tid arrestert som fange av SS før han ble frigjort av lojale soldater fra Luftwaffe.

8. mai 1945 overga Göring seg til amerikanerne. Han ble overraskende mildt behandlet og fikk til og med tillatelse til å holde en pressekonferanse. Da de alliertes øverstkommanderende, general Dwight D. Eisenhower, fikk nyss om dette, fikk han sporenstreks Göring overført til et fengsel for høytstående krigsfanger i Luxembourg hvor han ble satt på diett. På dette tidspunkt veide han 120 kilo, og fikk behandling for sin kodein-avhengighet.

Under Nürnbergprosessen framsto Göring slankere, sunnere og mer energisk, og han markerte seg som en leder blant de tiltalte nazistene som ikke angret noen ting. Han benektet kjennskap til folkemordet på jødene og andre av nazistenes forbrytelser mot menneskeheten, og ga klart uttrykk for at han fortsatt mente at Adolf Hitler hadde vært et geni. Ved rettssakens avslutning ble Hermann Göring dømt til døden som krigsforbryter, men begikk selvmord om kvelden 15. oktober 1946, vel to timer før han skulle henrettes.

• nazisme
• Adolf Hitler
• NSDAP
• Gestapo
• andre verdenskrig
• Nürnbergprosessen

• Overy, Richard (2012). Goering: Hitler's Iron Knight. London/New York: I.B. Tauris, (første gang utgitt i 1984 under tittelen Goering: The Iron Man).
• Overy, Richard (2024). Hitler's People: The Faces of the Third Reich. London: Allen Lane.
• Sennerteg, Niclas (2012). Göring: Oppgjørets time. Oslo: Schibsted Forlag.