Grønland

Grønland ligger i Arktis og er 2670 kilometer langt fra det nordligste punktet, Kapp Morris Jesup, til det sørligste punktet, Uummannarsuaq (Kapp Farvel). Gjennomsnittsbredden er 1060 kilometer. Gunnbjørns Fjeld, 3693 meter over havet, er det høyeste fjellet.

Innlandsisen er en isbre som dekker over 80 prosent av arealet. Den har en gjennomsnittlig tykkelse på 1500 meter, men har noen steder en tykkelse på opptil 3000 meter. Langs kysten er innlandsisen gjennomskåret av renner og gjennombrutte fjelltopper, kalt nunataker. Isen glir ut i havet i form av bretunger og danner store isfjell etter kalving. Den største bretungen er Sermeq Kujalleq (Jakobshavn isbre).

Alle isfrie områder ligger langs kysten som har mange bukter og lange fjorder som kan nå helt inn til innlandsisen. Scoresbysundet på østkysten er verdens lengste fjord, 350 kilometer lang. Ved Godthåbsfjorden på vestkysten har man funnet noen av Jordens eldste kjente bergarter i form av 3800 millioner år gammel jernmalm. Ved kysten er det mange små og store øyer; den største er Qeqertarsuaq (Disko) på vestkysten.

Hele Grønland har polarklima. På grunn av øyas store utstrekning og høydeforskjeller er klimavariasjonene store. En gren av Golfstrømmen går nordover langs vestkysten, og en strekning på sørvestkysten er derfor normalt isfri hele året. Dette området kalles Åbentvandområdet. Langs østkysten går den kalde Østgrønlandsstrømmen sørover. Det er mest nedbør i sør, 750–1000 millimeter i året, mens det ikke faller mer enn cirka 200 millimeter i nord. Nedbøren er svært lav i sentrale deler av innlandsisen. Somrene er kjøligere på østkysten enn på vestkysten. Om sommeren er det mye tåke og tåkeskyer langs kystene; på vestkysten særlig i sommerhalvåret.

Over innlandsisen er klimaet nokså ensartet. Innlandsisen utgjør en barriere for luftstrømmer i retning øst-vest. Det er relativt lav hyppighet av kuling og storm på innlandsisen.

Ved kysten i det sørlige Grønland er det mildt nok til at det vokser mye gress. Lengst sør er det mange steder en frodig vegetasjon etter polare forhold, med småvokst bjørkeskog og pilekratt. På Peary Land lengst nord på Grønland er det en overraskende rik vegetasjon. Det finnes nærmere 500 arter av frøplanter på Grønland, og i tillegg kommer mange arter av lav og moser. Av bær finnes krekling og blokkebær.

Det er åtte arter landpattedyr på Grønland: hare, røyskatt, fjellrev, polarulv, rein, moskusfe, isbjørn og halsbåndlemen. I havet omkring finnes seks selarter, minst ti tannhvaler og seks bardehvaler.

Den middels store, sterke og utholdende grønlandshunden, som er en trekkhund, er hjemmehørende på Grønland og i Nord-Amerika.

Det er påvist mer enn 225 fuglearter, hvorav mer enn 50 hekker på Grønland. Karakteristiske fuglearter er grønlandsfalk, snøspurv, ravn, havørn og snøugle. Det er påvist omkring 100 fiskearter. De økonomisk viktigste er torsk, kveite og lodde, og røye i havet og i vassdrag og vann. Det er også store forekomster av reker.

• Les mer om Grønlands geografi, Klima på Grønland, Planteliv på Grønland og Dyreliv på Grønland.

88 prosent av befolkningen er inuitt (grønlendere) som kan inndeles i tre hovedgrupper: vestgrønlendere, nordgrønlendere og østgrønlendere. Vestgrønlendere er den største gruppen og utgjør om lag 80 prosent. Østgrønlendere utgjør om lag 6 prosent. Nordgrønlendere i det tynt befolkede nordlige Grønland utgjør noen hundre personer.

Resten er hovedsakelig dansker som for det meste bor på Grønland noen år. Siden 1990-tallet har antallet dansker på Grønland vært avtagende. Dansk-grønlandske ekteskap er vanlig, og barna deres anser seg for å være grønlendere dersom de har vokst opp på Grønland. Et lite mindretall er innvandrere og deres etterkommere. Befolkningen er hovedsakelig ung eller middelaldrende.

Om lag 25 prosent av Grønlands befolkning bor i Nuuk. 84 prosent av befolkningen bor i byer og tettsteder, og de fleste grønlendere er bosatt på vestkysten. Det meste av det nordlige, østlige og hele det indre Grønland er ubebodd.

Forventet levealder er 75,8 år for kvinner og 70,2 år for menn. Til sammenligning er forventet levealder i Danmark 83,4 år for kvinner og 79,6 år for menn.

De tre gruppene grønlendere lever tradisjonelt uten kontakt, og det kan være vanskelig for de som snakker de ulike dialektene av grønlandsk å forstå hverandre. Mange snakker også dansk.

De fleste grønlendere sogner til den danske folkekirken. Siden 1994 er Grønland et eget stift med en biskop. Noen grønlendere er katolikker, adventister og Jehovas vitner.

• Les mer om Grønlands befolkning og Religion på Grønland.

Etter at hjemmestyreloven trådte i kraft i 1979, er Grønland et «særlig folkesamfunn» innenfor Danmark, det vil si en selvstyrende og likeberettiget del av Danmark. Hjemmestyret omfatter mesteparten av Grønlands indre politikk, men pengevesen og forsvars- og utenrikspolitikk omfattes ikke av hjemmestyret.

Statsoverhode er kong Frederik 10. Grønland har en egen regjering (landsstyre) og et folkevalgt parlament, Grønlands landsting, som velges i allmenne valg for fire år og har 31 medlemmer.

De viktige politiske partiene er det sosialdemokratiske Siumut (fremskrittspartiet), det sentrum-høyreorienterte Atássut (solidaritetspartiet), det nasjonalistisk-sosialistiske Inuit Ataqatigiit (det inuitiske brorskap) og det sosialliberale Demokraatit (demokratene).

Grønland velger to representanter til det danske Folketinget.

Grønland ble medlem av Nordisk råd i 1984.

Som del av Danmark er Grønland medlem av NATO. Danmark har ansvaret for Grønlands forsvar og har base ved Kangilinnguit (Grønnedal). USA har en flybase i Pituffik (Thule Air Base) som er et senter for elektronisk overvåking av raketter. Årlig opptas et mindre antall grønlendere til militærutdannelse.

Grønland er ikke medlem av EU, selv om de gikk inn sammen med Danmark i 1973. Erfaringene de første årene var ikke positive for en region med særegen kultur, helt avhengig av fiskerier. Dårlige erfaringer og misnøye førte til at forhandlinger om uttredelse ble tatt opp, og etter en folkeavstemning i 1982 gikk Grønland ut av EU som de første i historien. Isteden har både Færøyene og Grønland fått viktige fiskeriavtaler med EU.

Grønland er delt opp i fem storkommuner, i tillegg til nasjonalparken Nordøstgrønland. Kommuneinndelingen fant sted i 2009 med en påfølgende justering i 2018 der den nordligste kommunen ble delt i to. De fem kommunene er: Avannaata, Kujalleq, Sermersooq, Qeqertalik og Qeqqata. Kommunene rommer 17 byer og 54 tettsteder, og mer enn 60 prosent av innbyggerne bor i de fem største byene. Nasjonalparken administreres av Hjemmestyret.

• Les mer om Grønlands politiske system, riksfellesskapet med Danmark og Grønlands forsvar.

Den tidligste bosetning av polar-inuitter på Grønland antas å ha inntruffet rundt år 2500 fvt. For cirka 2000 år siden ble Dorset-kulturen den første folkegruppen som bosatte seg på både vest- og østkysten. Omkring år 1100 vandret Thule-kulturen inn fra Nord-Amerika til Grønlands nordvestkyst og nedover vestkysten, hvor teknologiske innovasjoner som hundesleder og harpunpiler med mothaker ble innført.

Ifølge sagatradisjonen kom den islandske storbonden Eirik Raude til Sørvest-Grønland i 982. Rundt 986 ankom han med flere hundre mennesker, husdyr og utstyr på 25 skip. Innvandrerne delte seg etter hvert i to bygder, Austerbygd omkring dagens Qaqortoq (Julianehåb), som var den største, og Vesterbygd i det senere Nuuk-distriktet lenger nord; mellom disse vokste den lille Midtbygda frem. På 1000-tallet var klimaet mer gunstig og vestkysten grønnere enn den er i dag.

Kristendommen ble innført på begynnelsen av 1000-tallet, og Grønland fikk egen biskop i 1124; bispesetet ble opprettet i Garðar (Igaliko). I 1261 ble Grønland frivillig en del av det norske kongedømmet. Den norske kongen sikret seg kontroll med handelen på Grønland som innbyggerne var avhengige av. Bygdene kan den gang ha hatt rundt 3000–4000 innbyggere.

Omkring 1300 ble klimaet dårligere, og grønlandshandelen lot seg ikke opprettholde etter svartedauden. Kontakten mellom Grønland/Island og Norge ble stadig dårligere, og samtidig kan konflikter med inuitter ha økt. Vesterbygda ble avfolket rundt år 1350 og Austerbygda omkring år 1500, noe som blant annet er bekreftet av arkeologiske funn.

På 1500-tallet kom flere ekspedisjoner til Grønland i forbindelse med leting etter Nordvestpassasjen. En engelsk ekspedisjon under ledelse av John Davis utforsket vestkysten i 1580-årene. På 1600- og 1700-tallet drev særlig folk fra England og Nederland omfattende hvalfangst omkring Grønland. En ny epoke ble innledet da den norsk-danske misjonæren Hans Egede opprettet en misjonsstasjon på vestkysten der Nuuk ble grunnlagt i 1728. Også tyske misjonærer (herrnhutere) var aktive, og flere danske og herrnhutiske misjonsstasjoner ble opprettet på vestkysten.

Omkring år 1800 var nesten hele Grønlands befolkning kristnet. Dette førte til en fullstendig omveltning av inuittenes bosettingsform og næringsgrunnlag. Blant annet forsvant viltet fra landområdene omkring misjonsstasjonene, og innbyggerne ble avhengig av importerte varer. De danske kongene monopoliserte øya da Den Kongelige Grønlandske Handel (KGH) ble opprettet i 1776. Omkring 1800 gikk handelen med overskudd, men under napoleonskrigene ble den blokkert, med samfunnsoppløsning og nødsår som følge.

Ved Kieltraktaten i 1814 beholdt Danmark overhøyheten over Grønland. KGHs handelsmonopol og isolasjonen av Grønland ble opprettholdt. Handelen begynte å bli lønnsom igjen etter 1825 da krisen etter napoleonskrigene var over. På 1800-tallet levde nesten hele befolkningen av fangst og solgte overskuddet til KGH. I 1862 fikk Grønland et sterkt begrenset indre selvstyre, men den danske staten dominerte hele samfunnet.

På 1800-tallet ble østkysten utforsket. I 1823 fikk britene William Scoresby jr. og Douglas Charles Clavering (1794–1827) kontakt med nordøstgrønlendere, og Robert Edwin Peary utforsket nordkysten og Peary Land i 1891–1895. I 1888 krysset en liten gruppe ledet av Fridtjof Nansen som de første innlandsisen fra øst- til vestkysten. Knud Rasmussen opprettet stasjonen Thule i 1910 og ledet sju ekspedisjoner langs nordkysten i perioden 1912–1933.

I 1921 proklamerte Danmark suverenitet over hele Grønland og delte øya inn i tre landsdeler. Da hadde torskefisket i høy grad fortrengt selfangsten som grønlendernes hovednæring. Norge hadde gamle fangstinteresser på øya og protesterte. I 1924 sikret en dansk-norsk avtale norsk næringsdrift der. Etter en norsk okkupasjon av Eirik Raudes Land på østkysten i 1931–1933 fikk Danmark suverenitet også over dette området etter å ha brakt saken inn for den internasjonale domstolen i Haag, se Grønlandssaken.

Under andre verdenskrig var forbindelsene mellom Grønland og Danmark brutt. USA overtok forsvaret av øya og opprettet flyplasser der. Etter krigen gjorde et sterkt ønske om sosiale og politiske reformer seg gjeldende. I 1950 ble KGH skilt fra staten, et folkevalgt landsråd ble valgt og et omfattende moderniseringsprogram iverksatt. Tuberkulose ble bekjempet og folketallet økte. Et hovedmål var omlegging fra kystfiske til havfiske, og fiskeflåten og fiskeindustrien ble utbygd.

I 1953 ble Grønlands status som koloni opphevet, og øya ble integrert i Danmark som en egen landsdel med to faste representanter i Folketinget. Det indre selvstyret økte, og i 1955 ble et eget grønlandsministerium opprettet. Moderniseringen bedret velstanden blant grønlenderne, men skapte også mange sosiale problemer. Mens Danmark sluttet seg til EF (EU) i 1972, ble det flertall mot medlemskap etter en folkeavstemning på Grønland.

En folkeavstemning i 1979 ga et klart flertall for hjemmestyreloven som Folketinget vedtok året før. Et hjemmestyre som lignet Færøyenes ble innført; samtidig oppsto de første partidannelsene. I 1985 fikk Grønland eget flagg. I 1988 gikk Grønland ut av EF og fikk status som oversjøisk territorium. I 1990-årene var den økonomiske utviklingen på Grønland preget av synkende arbeidsledighet, lav prisstigning, økende turisme og muligheter for utvinning av gass og olje.

I 2008 stemte et klart flertall av innbyggerne for uavhengighet fra Danmark. Selvstyret ble utvidet, der de to viktigste punktene er 1) Grønlands rett til å løsrive seg fra Danmark når de selv har lyst og 2) Grønlands rett til inntekter fra grunnen; det vil si olje og mineraler.

• Les mer om Grønlands eldre historie, Grønlands nyere historie, Grønlands samtidshistorie og Utforskning av Grønland.

Det grønlandske samfunnet er preget av en stor offentlig sektor som i høy grad finansieres av tilskudd fra Danmark. Flertallet av arbeidsstyrken er sysselsatt i kommunen eller av hjemmestyret. Spredt bosetting uten veiforbindelser gjør at alle bosteder må være selvforsynt og blant annet ha egne butikker, skoler, el- og vannforsyning. Det forekommer ingen pendling på daglig basis. Privat næringsliv finnes bare i liten utstrekning og mest i håndverkssektoren.

I sørlige deler av Grønland drives oppdrett av sau. Her er det også litt jordbruk med dyrking av fôrplanter, poteter og grønnsaker.

Grønlands økonomi er først og fremst basert på fiske. Tidligere ble det satset mest på torskefiske, men dette fisket har forsvunnet. Siden 1960-årene har rekefisket vært viktigst og er i dag den største inntektskilden. Nord for Åbenvandsområdet fiskes mye kveite. Kun i de såkalte fangst- og ytterdistriktene i nordlige deler av Grønland drives fangst av sel og noe hval som egentlig yrke, dessuten jakt på blant annet polarhare, moskus, rein, isbjørn og fugler.

Grønlands økonomi baserer seg i økende grad på utvinning av mineralforekomster. Landet har en geologi med store forekomster av sjeldne jordarter, men utvinningen utfordres av prisene på verdensmarkedet, de vanskelige, klimatiske forholdene og den eksisterende eller manglende infrastruktur som medfører høye etablerings- og driftsomkostninger. I Ivittuut (Ivigtut) ble det brutt kryolitt fram til 1987, og bly og sink brytes i det østlige og nordlige Grønland. I tillegg utvinnes blant annet uran, jernmalm, aluminium, titan, kobber og molybden. Det er en liten forekomst av gull i Nalunaq i sør. Det har vært lett etter gass og olje mange steder, foreløpig med beskjedent resultat. Båtverft og fiskeforedlingsindustri er av stor betydning.

De viktigste eksportproduktene er fisk, skalldyr og mineraler.

Danmark er Grønlands viktigste handelspartner, etterfulgt av Norge. Nesten alle maskiner, transportmidler, oljeprodukter og næringsmidler blir innført fra Danmark.

Arbeidsledigheten varierer geografisk, og var i 2024 på 3,3 prosent. Ledigheten er lavest i byene og størst på landet, og det er færre arbeidsledige kvinner enn menn.

Pituffik Space Base er i dag den eneste amerikanske militærbasen på Grønland, opprinnelig anlagt som Thule Air Base under den kalde krigen. Basen sysselsetter omtrent 650 sivile og militært ansatte, hvorav 150 er tilknyttet det amerikanske forsvaret. USA har hatt en rekke andre baser på Grønland, blant annet Camp Century øst for Thule Air Base, de 9 Bluie West-installasjonene langs vestkysten og Bluie East Two på østkysten, men disse er i dag nedlagt.

• Les mer om Økonomi og næringsliv på Grønland.

Grønland har ikke skoleplikt, men – som i Danmark – undervisningsplikt. Utdanning er gratis og obligatorisk for barn i alderen 6–16 år. Selv om Grønland har en viss autonomi i utdanningsspørsmål, har systemet mye til felles med skole- og utdanning i Danmark. Eksamen fra videregående skole gir også adgang til høyskoler og universiteter i Danmark. Grønland har et universitet i Nuuk, et sosialpedagogisk seminarium, et senter for arktisk teknologi, samt Grønlands naturinstitutt.

Grønland har to store aviser; størst er den tospråklige Atuagagdliutit/Grønlandsposten (AG), som utkommer to ganger ukentlig. Den nest største avisen er ukeavisen Sermitsiaq.

Kalaallit Nunaata Radioa (KNR) – Grønlands Radio ble etablert i 1942 og sender blant annet tospråklige nyheter; siden 1982 også på TV. TV-programmer sendes lokalt gjennom Kalaallit Nunaata Radioa TV, i tillegg sendes nyheter fra Danmark. Nuuk TV sender lokal-TV fra Nuuk.

Den opprinnelige grønlandske litteraturen er inuittenes muntlig overleverte sagn, myter og sanger som blant annet belyser religiøse forestillinger. Mye av dette stoffet danner bakgrunnen for grønlandsk litteratur på 1900-tallet.

Av gammel norrøn litteratur er bevart omkring 30 runeinnskrifter; samtlige unntatt én fra 1100-tallet, er fra 1300-tallet.

På 1700-tallet ble Bibelen, salmer og religiøse skrifter oversatt til grønlandsk. Den første avisen kom i 1861. Det Grønlandske Litteraturselskab ble stiftet i 1908. Mathias Storch (1883–1957) utga i 1914 'Sinnattugaq' ('En Grønlænders Drøm') som er den første originale grønlandske romanen. Utover på 1900-tallet utkom historiske romaner, skuespill og lyrikk. På 1980-tallet kom samtiden mer i forgrunnen, og noveller og dikt ble dominerende sjangere. Et stort navn innen litteratur om tabubelagte emner er Vivi Lynge Petrussen (1961–). Store deler av den grønlandske litteraturen foreligger i dansk oversettelse.

Innen kunst har Grønland lange tradisjoner i utskjæring av tre, hvalrosstenner (elfenben) og kleberstein. Også masker i tre, små dyre- og tupilak-figurer samt drakter med geometriske mønstre er viktige elementer i grønlandsk tradisjonell kunst. Grønlands mest kjente kunstner er Aron fra Kangeq (1822–1869), som laget tresnitt i 1850-årene; han la grunnlaget for en varig tradisjon innen grafikk og tegnekunst.

Grønlandsk musikk var preget av inuittenes musikk med sang og rammetromme, som delvis er gått av bruk. Elementer har overlevd blant annet i popmusikalske uttrykk. I dag er grønlandsk musikk en blanding av grønlandsk og dansk musikk med innflytelse fra USA og Storbritannia. Eksempler er rockebandet Sume, popsangeren Rasmus Lyberth (1951–) og hiphop-gruppen Nuuk Posse.

Viktige tradisjonelle inuittiske danseformer er trommedans og gledesdans. I 1600–1800-årene nådde europeiske folkelige danser Grønland blant annet via hvalfangere. Skiftende euro-amerikanske populærdanser er mest utbredt i våre dager.

• Les mer om Grønlands litteratur, Kunst på Grønland, Medier på Grønland og Skole og utdanning på Grønland.

Som første land opprettet Norge et honorært generalkonsulat i Nuuk i 1986.

• Grønlands geografi
• Grønlands litteratur
• Kunst på Grønland

• CIA World Factbook om Grønland
• Visit Greenland (turistinformasjon)
• Grønland – Offisiell statistikk
• Grønlands Hjemmestyres hjemmeside
• NunaGIS – offentlig kartportal

• Fleischer, Jørgen (2003): Grønlands historie: kort fortalt
• Gad, Finn: Grønlands historie, 1967–1976, 4 bind
• Lidegaard, Mads (1991): Grønlands historie, ny utgave
• Petersen, Hans Christian, red. (1991): Grønlændernes historie før 1925
• Skydsbjerg, Henrik (1999): Grønland – 20 år med hjemmestyre