El Salvador styres av en president som velges for fem år av gangen. Her er tidligere president Salvador Sánchez Cerén (2014–2019) fra FMLN foran portrettet av borgerkrigens mest berømte offer, erkebiskop Óscar Romero, i El Salvadors presidentpalass.

Interiør fra Salón Azul ("Den blå salen"), salen som huser nasjonalforsamlingen i El Salvador. Bygningen er fra 1974 og er en del av landets moderne regjeringskvartal. Salen ble pusset opp i 2001, bildet er tatt i 2023. Også i det gamle regjeringsbygget fra 1902 (Palacio Nacional) hadde parlamentssalen navnet Salón Azul.
Av .
Lisens: CC BY 4.0

Grunnloven av 1983 fastslår at El Salvador er en enhetsstatlig, demokratisk og presidentstyrt republikk. Presidenten må stille for et politisk parti, velges i allmenne valg for fem år og kan ikke gjenvelges. Etter at president Nayib Bukele vant full kontroll med nasjonalforsamlingen i 2021 og skiftet ut de fem høyesterettsdommerne som utgjør Grunnlovsdomstolen, ble det mulig å ta gjenvalg for én periode. 31. juli 2025 foreslo Bukele å åpne for et ubegrenset antall gjenvalg og å øke valgperioden til seks år.

Dersom én kandidat ikke får absolutt flertall i første valgomgang, går de to som fikk flest stemmer videre til en andre valgomgang. Presidenten er statsoverhode og regjeringssjef og har ansvaret for utarbeidelsen av budsjett- og lovforslag. Han leder også utenrikspolitikken og er ansvarlig for å organisere og lede forsvaret og sikkerhetsstyrkene.

Etter Bukeles reformer i 2021 har Nasjonalforsamlingen, kalt Asamblea Legislativa (den lovgivende forsamling), 60 medlemmer. mot tidligere 84. De velges gjennom allmenne valg for perioder som faller sammen med presidentens tid ved makten. Mellom 1983 og 2021, som ledd i en strengt gjennomført balanse mellom statsmaktene, var det parlamentsvalg hvert tredje år og presidentvalg hvert femte slik at de falt sammen hvert 15. år (1994, 2009, 2024). Stemmerettsalderen er 18 år. Fra og med 2013 har salvadoranske borgere i utlandet også anledning til å avlegge stemme.

Fredsavtalene fra 1992 utfyller grunnloven gjennom å opprette et valgråd (Tribunal Supremo Electoral) med rang som egen statsmakt. Fredsavtalene hjemler også landets menneskerettighetskommisjon og en nasjonal politistyrke (Policia Nacional Civil), som ble til gjennom en fusjon av de tre tidligere ordensstyrkene samt deler av opprørsstyrkene til FMLN.

Siden starten av 2020-tallet har Bukeles bruk av tvangsmakt for å tvinge gjennom endringer i forfatningen og andre lover gjort at El Salvador er blitt et autokrati snarere enn et demokrati.

Partiene

Forfatningen slår fast at suvereniteten hviler i folket, og at de politiske partiene er den eneste kanal for å uttrykke folkets vilje. Mens El Salvador fram til borgerkrigen i årene 1979–1991 var preget av stadige kupp og omfattende militær intervensjon i politikken, ble landets politikk etter fredsslutningen vært dominert av to store, fasttømrede partier med røtter i konfliktens parter. ARENA representerte høyresiden og ble dannet av til dels ekstreme høyregrupper. FMLN representerte venstresiden, inkludert den væpnede, og ble til som en legalisering (gjennom fredsavtalene) av en allianse av revolusjonære og mer moderate krefter.

ARENA vant alle presidentvalgene i perioden 1994–2009, FMLN vant alle mellom 2009 og 2019. I 2019 og 2024 vant president Nayib Bukeles parti Nuevas Ideas (NI, nye ideer). Før NI vant i parlaments- og lokalvalgene i 2021 hadde aldri noe parti hatt flertall alene i nasjonalforsamlingen. Valgvinnerne måtte søke støtte hos et av de gamle partiene fra før borgerkrigen (det kristendemokratiske PDC eller det konservative PCN) eller hos nyere partier dannet av avskallinger fra de to store. Lojaliteten til partiledelsen var viktigere enn å finne omforente løsninger. Resultatet var politisk stagnasjon inntil Nayib Bukele slo ut begge de to store samtidig i presidentvalget i 2019.

Det faktiske topartisystemet som borgerkrigen endte med, reflekterer ikke bare at striden sto mellom to godt organiserte parter med bred oppslutning, men også hvordan partiene i El Salvador, liksom i regionen for øvrig, i stor grad fungerer som valgmaskiner for sterke, karismatiske ledere i spissen for velgerflokker som oppfatter seg selv som følgesvenner eller klienter. Små partier får ingen appell før de fremstår som sannsynlige vinnere. Presidentkandidater må fremstå som allmektige problemløsere.

Administrativt

Administrativt er El Salvador inndelt i 14 provinser (departamentos), og fra og med 2021 i 44 kommuner (municipios). Presidenten utpeker guvernører til å styre provinsene. Kommunene velger hvert sjette år (før 2025 hvert tredje år) en ordfører og et antall rådspersoner ut fra kommunens folketall. For administrative formål er de 44 kommunene delt i 262 distrikter (distritos) ledet av en direktør utnevnt av ordføreren. Distriktene tilsvarer de 262 gamle kommunene. Kommunene har ikke selvstendig skattleggingsrett. Budsjettene tildeles ut fra en sekkepost på nasjonalbudsjettet slik at regjeringen (presidenten) har stor makt også i lokalpolitikken.

Rettsvesen

Grunnloven slår fast at domstolene omfatter en Høyesterett (Corte Suprema de Justicia) med et eget kammer som avgjør konstitusjonelle spørsmål (Sala de lo Constitucional). I tillegg kan Høyesterett opprette egne kamre for særskilte rettsområder som sivilrett, strafferett og offentlig administrasjon.

Under Høyesterett finnes 201 førsteinstansretter, 322 fredsdomstoler (for forseelser og tvistemål) og 26 appelldomstoler. Høyesteretts 15 magistrater utnevnes av nasjonalforsamlingen med to tredels flertall og for ni år av gangen slik at fem nye velges hvert tredje år. Høyesteretts leder er også leder av konstitusjonsdomstolen.

I og med at dommerne utnevnes av nasjonalforsamlingen har domstolene tradisjonelt vært sårbare for politisk påvirkning, og det var et krav i fredsavtalen fra 1992 at hele Høyesterett skulle skiftes ut. Dette skjedde imidlertid først i 1994 etter at regjeringen hadde gitt amnesti til de krigførende parter. Med hjemmel i fredsavtalene ble det dog opprettet et eget domstolsråd (Consejo Nacional de la Judicatura) som et uavhengig kontrollorgan for å sile kandidatene til dommervervene og overvåke deres embetsutøvelse.

Autokrati

President Nayib Bukele taler ved sin innsettelse 2. juni 2019 på plassen foran landets gamle regjeringsbygninger (Palacio Nacional). Bak ham sitter presidentskapet i nasjonalforsamlingen, som ble ignorert i talen. Foran står folket (aktivister fra hans valgkamp), som talen var adressert til.
Av .
Lisens: Falt i det fri

I mars 2021, rett etter at president Nayib Bukeles parti vant to tredeler av setene i nasjonalforsamlingen, ba det samme flertallet magistratene i konstitusjonsdomstolen (samt riksadvokaten) om å fratre sine verv øyeblikkelig. Man viste til at deres avgjørelser var «arbitrære». I realiteten handlet dette om at Høyesterett nektet å endre grunnlovens sperrer mot gjenvalg av presidenten. Dagen etter vedtaket kunne nyoppnevnte magistrater og riksadvokaten ta plass på sine respektive kontorer under beskyttelse av politieskorte.

I september 2023 avgjorde den nykomponerte konstitusjonsdomstolen at tidligere presidenter kan stille til valg så lenge periodene ikke overlapper. I oktober 2023 søkte president Bukele om seks måneders permisjon, innsatte sin sekretær som interimpresident, og innledet en ny periode som president i juni 2024. På initiativ fra Bukele vedtok Nasjonalforsamlingen 31. juli 2025, uten debatt, med 57 av 60 stemmer, endringer som tillater et ubegrenset antall gjenvalg.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg