Bretagnes historie har vært preget av halvøyas beliggenhet i utkanten av Europa, mellom Biscayabukta og Den engelske kanal. Etter den franske revolusjonen blir Bretagnes historie en del av Frankrikes historie.
Armorica, Armorique
De første sporene etter menneskelig bosetting i Bretagne dateres tilbake til rundt 700 000 år før vår tid. Fra neolitikum (rundt 5000 fvt.) utviklet det seg en megalittkultur der, det vil si bygging av monumenter med store steiner, som sannsynligvis hadde både religiøs og symbolsk funksjon. Disse byggverkene vitner om eksistensen av et organisert og hierarkisk samfunn i regionen fra denne tiden.
I gallertiden (200- og 100-tallet fvt.) var det bretonske området, også kalt Armorica, delt mellom flere keltiske stammer, blant dem Osismere, Namneter, Coriosoliter, Redonere og Veneter. Området ble erobret av Julius Cæsar under gallerkrigene (57–51 fvt.) og ble gradvis integrert i Romerriket. Denne romaniseringen fremmet handel, spesielt med sjøsalt, en ressurs som var rikelig til stede langs den bretonske kysten.
På 300- og 500-tallet førte Romerrikets kriser (barbarinvasjoner, økonomisk nedgang) til en svekkelse av den sentrale myndigheten. I denne sammenheng fant det sted en betydelig folkevandring fra den britiske øya (dagens Storbritannia), hvor keltiske folkegrupper som flyktet fra de angelsaksiske invasjonene, slo seg ned i stort antall i Armorica. Dette er kjent som «de bretonske migrasjonene» og bidro til å forme regionens kulturelle identitet.
På 600- og 800-tallet forsøkte de frankiske dynastiene – først merovingerne, deretter karolingerne – gjentatte ganger å innlemme Bretagne i sitt rike. Disse forsøkene møtte imidlertid sterk lokal motstand, og Bretagne beholdt en stor grad av autonomi, spesielt under ledere som kong Nominoë på 800-tallet. Vikingene klarte heller ikke å vinne herredømme i Bretagne på 900-tallet.
I 939 ble Bretagne et hertugdømme som stadig kjempet for sin uavhengighet. Hertugene hadde et blandet forhold til hertugene i Normandie, av og til var de allierte, men oftere i konflikt. I 1166, med ekteskapet mellom Henrik 2.s sønn og datteren til Hertug Conan 2., faller Bretagne under angevinsk kontroll. Det første tiåret på 1200-tallet er preget av Filip 2. Augusts sterke innflytelse over det bretonske fyrstedømmet. På 1300-tallet herjet den bretonske tronfølekrigen (1341–1364). Hertugdømmet forblir uavhengig fram til Frans 2.s død i 1488. Hans eneste arving var hertuginnen Anne som først giftet seg med franske kong Karl 8. i 1491, og etter hans død i 1498, med fetteren Ludvig 12. i 1491. I 1532 ble hertugdømmet fast innlemmet i det franske kongeriket.
Den tidlig moderne perioden var en gullalder i bretonsk historie med økonomisk og kulturell velstand takket være utvikling av maritim handel, tekstilindustri, produksjon av sjøsalt og fiske. På 1600-tallet og fram til freden i Utrecht (1713) spilte Bretagne en viktig rolle i handelskrigen mellom Frankrike, Spania og England. Byen Saint-Malo var basen til sjørøvere som angrep spanske og britiske skip fra koloniene i Amerika.
Selv om Bretagne ble innlemmet i Frankrike, bevarte regionen sin egen landdag og flere andre institusjoner helt frem til den franske revolusjon i 1789. Katolisismen stod meget sterkt i Bretagne, noe som førte til mistro mot de revolusjonære i Paris, unntatt i byer som Rennes, Nantes og Brest. Under revolusjonen var Bretagne sentrum for flere rojalistiske og religiøst betonte opprør. Siden revolusjonen har Bretagne vært en konservativ bastion, hvor gammel sosial struktur og kirkens sterke stilling har vært holdt i hevd.
I etterkrigstiden har det vært separatistiske tendenser i Bretagne, blant annet på grunn av undertrykkelsen av bretonsk språk og kultur. Aksjonene har ført til en økende kulturell og språklig bevissthet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.